Den 12 år gamle Blessing bor sammen med foreldrene og storebroren Ezikiel i et flott leilighetskompleks i Lagos, Nigeria. De lever et tilsynelatende harmonisk liv helt til den dagen moren finner faren i seng med en annen kvinne og de blir tvunget til å flytte ut på landsbygda Warri i Nigerdeltaet for å bo hos besteforeldrene. Fra en tilværelse i tilnærmet luksus blir overgangen til slummen temmelig stor. Nå må de klare seg uten strøm, innlagt toalett og de må ned i elven for å vaske seg. Ezikiel som sliter både med astma og allergier som han trenger medisiner for er det på en måte verst for, han tåler verken kjøtt eller fisk om de ikke er tilberedt på en bestemt måte så han må klare seg på most Yam i lengre tid. De finner seg til rette men savnet etter faren og det livet de hadde før er stort. Enda moren har flere jobber og arbeider døgnet rundt så er det ikke alltid at pengene strekker til og enkelte ganger er det vanskelig å skaffe penger til sårt trengte medisiner.

Senere,da jeg gikk og la meg og ga tårene beskjed om at de endelig kunne komme, så kom de ikke likevel. Istedenfor smerten og ydmykelsen fra slagene, var hodet mitt fullt av fjeset til en smilende hund og fortellingene til bestemor.

Etter en stund havner Ezikiel i dårlig selskap og blir opprørsk, det er tydelig at han sliter og det blir verre når moren finner seg en ny mann, en hvit mann som jobber for en av oljeselskapene. Og det er nettopp konflikten med oljerikdommen som er i landet men som lokalbefolkningen ikke får nyte godt av som er bakteppet i denne romanen. Bestefaren er utdannet oljeingeniør men det er ingen jobb å oppdrive,og innbyggerne i deltaet har verken tilgang til skole, noe helsetilbud eller rent vann. Innbyggerne må leve med effekten av det ødelagte miljøet og bevæpnede guttegjenger og «Kill and go» grupperinger gjør tilværelsen til innbyggerne høyst utrygg.

Bestemoren er jordmor og Blessing får opplæring av henne, men når det går opp for Blessing av bestemoren innimellom også utfører omskjæring er det nesten mer enn  hun kan takle for hun er totalt motstander av dette.

Noen ganger er ord sterkere enn våpen.Og noen ganger er stillhet sterkere enn ord. Det er det som ikke blir sagt som er viktig.

Dette var en fin oppvekstroman til tross for at det skjer triste og grusomme ting innimellom. Den var lettlest og hadde et godt driv hele veien.Det er Blessing som er fortellerstemmen. Vi fikk et godt innblikk i hvordan det faktisk er for befolkningen i Nigerdeltaet for det er en pågående konflikt mellom de ulike stammene og regjeringen på grunn av den høyst ujevne fordelingen av landets goder.Lokalbefolkningen lever med en konstant trussel om vold,voldtekt og død.
Det er en del sterke personligheter i denne romanen og særlig fikk jeg sansen for bestemoren,hun fremstår som en meget klok kvinne som tar Blessing under vingene sine.
Romanen er velskrevet og med ingredienser som slossing, kidnapping og eksplosjoner så er den til tider så spennende at det var vanskelig å legge boken fra seg.Men fortvil ikke, det er en liten dose kjærlighet der også. Anbefales!