Original tittel: Sa Ha La Suei Yue-Norsk tittel: Fortellinger fra Sahara-Forfatter: Sanmao-Oversetter: Brit Sæthre-Format: Innbundet-Sideantall: 397-Utgitt: 1976-Min utgave: 2020-Forlag: Font (Cappelen Damm)-Kilde: Kjøpt

ET FINT & LÆRERIKT MØTE MED EN FEMINISTISK PIONÈR!

Jeg hadde ikke hørt om Sanmao eller Cheng Ping som hun egentlig het før jeg kom over et innlegg på instagram i sommer hvor vedkommende skrev litt om nettopp denne boken, som er den eneste av forfatterens over 20 bøker som er oversatt til norsk foreløpig. Jeg håper inderlig at det blir oversatt og utgitt flere bøker av henne for dette er en feministisk stemme jeg gjerne skulle hørt mer av. I forordet, skrevet av Halvor Eifring som er professor i moderne kinesisk ved universitetet i Oslo,forteller han at Sanmao var et ikon i den asiatiske delen av verden på 80- tallet og alle unge taiwanske jenter hadde henne som forbilde. Hun var alt det de ikke var: modig, selvsikker, frigjort,verdensvant, opprørsk og spontan.

Sanmao var en eventyrer og pionèr, og bare 20 år gammel la hun ut på en reise som startet i Spania og endte med seks år i Sahara-ørkenen. Hun ville bli den aller første kvinnelige oppdagelsesreisende som krysset Sahara alene.

Fortellinger fra Sahara inneholder tyve tekster eller korte fortellinger om hennes liv i ørkenen sammen med den spanske ektemannen Josè. Til å begynne med bar fortellingene preg av hverdagslivet deres og hvordan de fant seg til rette på en ny plass hvor de kulturelle ulikhetene var enormt store. Her skriver hun ganske detaljert om hvordan de skaffet seg utstyr og ting de hadde behov for og hvordan hun skapte det aller første hjemmet deres sammen, hvor hun nærmest gikk på bosshaugen for å skaffe seg ting. Nå hørtes dette kanskje veldig fattigslig ut men sannheten er at de var mye bedre stilt enn mange av naboene rundt.
Mange av fortellingene sier noe om hva Sanmao foretok seg når mannen Josè var på jobb. Men ikke bli forledet til å tro at det blir kjedelig av den grunn, snarere tvert i mot, jeg har storkost meg med disse historiene.
Hun møter alltid mennesker på sine vandringer og gjennom disse fortellingene får man et godt innblikk i hvordan livet kunne fortone seg for det Saharawiske nomadefolket hvor mange av kvinnene ikke visste hvor gamle de var og på et tidspunkt holdt Sanmao kurs for mødre slik at de skulle lære hvordan barn blir til. Sanmao hadde alltid noe med seg når hun var ute på vandringene sine, det kunne være litt vann, noe mat, medisiner og annet smått folk kunne få behov for. Hun delte generøst av det de måtte ha til enhver tid.
En dag kom en av nabokonene til henne og sa hun hadde hodepine, hvor Sanmao henviste henne til det offentlige sykehuset inne i byen. Noe nabokonen avfeide med det samme for alle legene på sykehuset var menn og dermed vil kvinnene som alltid går med tilslørte ansikter heller dø enn å oppsøke hjelp av en mannlig lege. Sanmao gav henne to smertestillende, noe som ryktes veldig fort for det gikk ikke lang tid før folk kom fra fjern og nær for at Sanmao skulle hjelpe dem.
Men alt var slett ikke bare fryd og gammen, en natt hun og Josè bestemte seg for å reise ut i ødemarken havnet de midt i en sump og Josè strevde for å komme seg opp igjen og måtte klåmholde seg til en stor stein. Det kom noen menn til «unnsetning» men i stedet for å hjelpe Josè prøvde de å voldta Sanmao i stedet.. dette forteller litt om hvor usivilisert samfunnet der egentlig var.

De kulturelle ulikhetene mellom Sanmao og menneskene hun traff på sin vei var veldig fremtredende hele tiden, og når Sanmaos tid i Spanske Sahara nærmer seg slutten endrer også innholdet i fortellingene karakter og blir mye mer politiske. Det er kanskje ikke så rart siden Spania på denne tiden, altså i 1976, trakk seg ut av Spanske Sahara og overlot styre til Marokko og Mauritania, som rykket inn for å fylle tomrommet etter de spanske styrkene. Det ble et kaotisk geriljaopprør mot spanjolene som allerede hadde gått med på en maktoverlevering, noe Sanmao skriver ganske detaljert om i tillegg til et møte med en geriljaleder og noen mord hun ble vitne til på tampen av sitt opphold i Sahara.

For å referere litt til forordet igjen så var det en del som var litt skeptisk til unge kvinners fascinasjon for Sanmao og ikke minst bøkene hennes, blant annet Fortellinger fra Sahara som mange mente var et forsøk på å skape en verden der hennes mentale ubalanse, paranoia og depresjon kunne transformeres til noe helt annet. For mange mente at enkelte av fortellingene ikke hang helt på greip uten at jeg som leser av denne nå i 2026 umiddelbart kan plukke ut hvilke av fortellingene dette skulle gjelde.
Gitt tiden den er skrevet i og ikke minst med hensyn til kulturelle forskjeller kan jeg forstå at noen kanskje syntes det var ganske grensesprengende det hun gjorde, styrt av en veldig eventyrlyst og med en higen etter en følelse av frihet, å reise ut i verden og ikke minst treffe en europeisk mann som hun etter hvert ble gift med.

Mitt inntrykk av Sanmao gjennom disse fortellingene er at hun må ha vært et utrolig godt menneske, en som ikke visste hva godt hun skulle gjøre for sine medmennesker. Og som kanskje innimellom havnet i litt «vanskeligheter» fordi hun ikke alltid var oppmerksom på de kulturelle forskjellene, noe jeg tilskrev feministen i henne. Det var flere fine sekvenser hvor hun «så» folkene rundt seg, som den lille gutten som serverte når hun var på besøk hos en høytstående og rik person, og hvor hun gikk i fistel når det viste seg at han var en av slavene deres.

Fortellinger fra Sahara er en blanding av fiksjon og virkelighet og føyer seg på den måten fint inn i rekken av virkelighetslitteratur. Måten hun skriver på og ikke minst de mange skildringene av hverdagslivet gjør at jeg som leser kommer veldig nært henne som forteller, det blir litt som å bli invitert inn på en kopp te og får overvære hennes hverdag og liv. Dette gjør at jeg kommer veldig fort innunder huden på henne og jeg bryr meg om hva som skjer i livene deres. Fortellingene blir innimellom krydret med Sanmaos lune og noe ironiske humor, noe jeg likte veldig godt. At det også prates om litteratur og favorittbøker blir selvsagt aldri feil.
Men det er ikke bare trivielle hverdagsskildringer i tillegg til reiseskildringer hun byr på for tema som tro, religion, barnebryllup og moderne slaveri kommer også opp i løpet av disse fortellingene.

Om litt over en måned kunne Sanmao fylt 83 år, men slik skulle det dessverre ikke gå, for etter at mannen Josè druknet i 1979 endret livet til Sanmao seg drastisk. Hun reiste mindre og flyttet etter hvert tilbake til Taiwan hvor hun underviste en periode, men sorgen over tapet av sin kjære ble stor og i begynnelsen av 1991 valgte hun å ta livet sitt like før hun skulle fylt 48 år. Det er tragisk når unge liv tar slutt på den måten og hun føyer seg inn i rekken av forfattere vi gjerne skulle hatt med oss mye lenger.Fortellinger fra Sahara er en velskrevet og fin bok jeg anbefaler på det varmeste og jeg håper som nevnt at flere av bøkene hennes kommer ut i norsk språkdrakt. Jeg ble mer og mer nysgjerrig på mennesket Sanmao etter hvert som jeg skrev dette innlegget og tror jeg må på leting etter mer stoff om henne.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Sanmao (1943-1991) eller Cheng Ping som hun egentlig het var en forfatter, eventyrer og pionèr. Hun ble født i kina men familien flyktet til Taiwan i 1949 hvor hun vokste opp. Den biografiske boken Fortellinger fra Sahara er forfatterens første utgivelse og den kom ut i 1976. Deretter gav hun ut mer enn 20 bøker frem til hennes tragiske selvmord i 1991.

HILSEN BEATHE