Tittel: Er det trygt å gå hjem nå?-Forfatter: Kristine Meek-Format: Innbundet-Sideantall: 287 -Utgitt:2025-Kilde:Reklame / leseeksemplar tilsendt fra J.M.Stenersens forlag

STERKT, MEDRIVENDE OG TIL TIDER PROVOSERENDE

Boken Er det trygt å gå hjem nå? med undertittelen Terroren i Oslo 25.juni 2022 og tiden etterpå er forfatter og tidligere journalist Kristine Meek sin første bok. For meg som leser ble det en sterk og medrivende opplevelse og boken viser så utrolig godt hvor lenge en slik hendelse sitter i hos dem som har opplevd det på kropp og sinn. Terrorangrepet skjedde en fredag og om lørdagen skulle det være rulleskirenn i Telemark og husker godt at VM-kongen vår Johannes Høsflot Klæbo tok initiativ (sammen med resten av langrennseliten) til å markere det som hadde skjedd og ta et tydelig standpunkt, ved å gå med pridebånd på arrangementet både lørdag og søndag. Veldig fint initiativ synes jeg.

Boken er delt inn i fire deler og beskriver tiden før, under og etter angrepet for deretter å følge rettsaken. Vi blir kjent med forskjellige mennesker som gjennom intervjuer med forfatteren har kommet med sin historie om tiden før og etter angrepet. Vi blir blant annet kjent med Bjørn Yngve og Bjarne fra Kongsvinger, hvordan de møttes og litt om hverdagslivet deres. Vi får Camillas historie, hun var gift med Rune og hadde barn, hun flyttet til Lindesnes og ble etter hvert kjæreste med Kjersti. Vi får også vite litt om gjerningsmannen som hadde en veldig traumatiserende barndom med mye vold allerede fra tidlig barndom. Vi får også vite om en agent fra PST som chattet med en IS-kvinne jeg også har lest om i Kristin Solbergs bok Den andre, og en dialog agenten mest sannsynlig har hatt med en mer kjent terrorsiktet. I disse dialogene kommer det frem at noe er i ferd med å skje i et av landene i Skandinavia,mailer ble sendt videre fra e-tjenesten men mottakeren av disse var gått hjem for helgen / ferien og dermed ikke åpnet.

Neste del av boken tar for seg selve angrepet og jeg skal på ingen måte gi noen detaljer derifra, men jeg vil si at å lese disse beskrivelsene gir et helt annet inntrykk enn det man eventuelt leser om slike ting i avisen. Det var mange grusomme scener som utspant seg og de minuttene angrepet varte må jo ha føltes som timer, jeg kan ikke forstå annet enn at det må ha vært helt grusomt å bli utsatt for noe slikt. Og den redselen folk satt med under angrepet er veldig levende og gripende fortalt. To personer ble drept og mange ble såret i angrepet. Seksti år gamle Kåre som nettopp hadde spandert øl på en hel gjeng var en av ofrene som ikke klarte seg.

En del av boken er viet tiden etter terrorangrepet og tar opp tråden bare minutter etter at angrepet har stanset. Forfatteren gir oss et veldig godt bilde av en slik katastrofenatt hvor noen mennesker bare løper unna mens andre søker mer sammen på hotellet like over gaten fra London pub og Per på hjørnet. Prideparaden som skulle være dagen etter ble avlyst, men flere organisasjoner jobbet med å likevel kunne ha en slags sammenkomst, de tenkte at det kunne være et behov for det, folk hadde kommet fra hele landet for å feire pride i Oslo, og etter det som hadde skjedd var det viktig at folk kom sammen og finne støtte i fellesskapet. Det kom noe i stand, men også det ble avlyst i siste liten. Jeg forstår selvsagt behovet for å søke sammen, men det ble ikke vurdert til å være trygt med store sammenkomster og etter all sannsynlighet var dette et angrep på det skeive miljøet, og man visste ikke da om det kunne komme flere angrep.

Vi beveger oss etter hvert til dagene og ukene etter angrepet. Og som eksempel vil jeg fortelle om paret på Kongsvinger, Bjørn Yngve og Bjarne. Angrepet gikk naturligvis kraftig inn på begge to, men Bjørn Yngve fikk likevel sove om natten. Verre var det for samboeren, Bjarne. Han ville likevel ikke ta kontakt med noen for hjelp, men heller se det litt an. Tre dager etter angrepet ringte han til kriseteamet i Oslo, han hadde fått nummeret av politiet i Oslo den natten på Thon Hotel. Men der var det ingen hjelp å få fordi Kongsvinger lå utenfor deres ansvarsområde, og han ble henvist til den lokale legevakten. Det er tydelig at å skulle ta disse telefonene koster en hel del for ham, men han bestemmer seg for å klare en telefon til. På telefon med legevakten må han fortelle en del om hva som hadde skjedd, men får likevel bare til svar at han må ta kontakt med fastlegen. Og det stopper ikke der for han blir stadig henvist andre steder, det virker som ingen ville ta ansvar. Jeg som leser ble veldig utfordret i disse sekvensene av boken, for her er det tydelig at systemet har sviktet grovt. En som har vært utsatt for slike enorme traumer må jo få hjelp og ikke bli brukt som en kasteball fordi systemet tydeligvis har noen feil og mangler. Etter min mening burde han fått hjelp av kriseteamet i Oslo som mest sannsynlig hadde oppfølging av flere berørte.
Det ble heldigvis fanget opp på et tidspunkt men det ble jo en ekstra belastning når det går så lang tid som fire måneder før man får den rette hjelpen. Og som det skal vise seg så opplevde flere av de som var berørt av dette grusomme angrepet, at de slett ikke fikk god nok hjelp og oppfølging i etterkant. Det ble opprettet en støttegruppe, Støttegruppa 25.juni i mars 2023, av Espen Evjenth, som ble skutt i angrepet.

Jeg merker at jeg kunne skrevet side opp og side ned om innholdet i denne boken for den engasjerte meg veldig, men det beste er nok å lese den selv. Det første som slo meg er at boken er veldig godt skrevet, og jeg likte veldig godt måten den er bygget opp på. At man blir kjent med noen av de involverte på forhånd gjør at det blir ekstra vondt og sterkt å lese det grusomme de blir utsatt for. Jeg har med vilje ikke tatt med noe fra rettsaken selv om det var sekvenser der som gjorde veldig inntrykk på meg og som gjorde meg sint. Det er flere navn som blir nevnt i boken og flere personer vi møter uten at jeg har tatt dem med i innlegget her, men jeg er redd det ville blitt et veldig langt innlegg og derfor kom tilfeldig utvalgte personer med her. Jeg fikk likevel lyst til å nevne Samir fra Gaza som flyktet fra krig for å komme til trygge Norge og oppleve å bli skutt på.
Tittelen på boken henspeiler til spørsmålet sykepleier Dag Werner stilte til en politimann etter å ha sittet i avhør til langt på natt etter det grusomme angrepet. Han har en veldig trist historie og det var slett ingen selvfølge at han skulle komme dit han har kommet i dag. Han vokste opp med en psykisk syk mor som egentlig ikke kunne ta vare på seg selv en gang, faren kunne ikke stille opp. Tvert i mot var han ofte en trussel mot den lille gutten, faren var voldelig og han fikk ofte smake på dette sinnet faren bar på.

Det er mange ulike skjebner i denne boken og det er både vond og gripende lesing. Innimellom kraftig provoserende og andre ganger ufattelig trist. Som da det kom frem at Camilla som jeg nevnte lenger oppe og som vi treffer flere ganger gjennom boken, valgte å forlate livet, ett år etter angrepet. Traumene hun bar på etter terrorangrepet var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Helt ufattelig trist.

Det gjør et dypt inntrykk på meg å lese om de mange som lenge etter angrepet levde med en kropp som stadig var i kriseberedskap.

Det som også slo meg etter å ha lest denne boken er hvor viktig det er at slike bøker blir skrevet. Det er noe helt annet enn å «bare» lese artikler i avisene, for her kommer man så tett på og får ta del i deres utfordringer og traumer på en helt annen måte. Det blir veldig lærerikt. Og selv om man selvsagt forstår at det tar tid å komme seg etter slike traumer så får man en helt annen innsikt ved å lese denne type bøker kontra det å lese noen artikler i avisen. Ikke til forkleinelse for avisartikler altså, men jeg tror at det er viktig at det blir skrevet bøker som dette også, for virkelig å kunne ta inn over seg konsekvensene slike opplevelser har for de som blir rammet av dem. At man som leser kan oppsøke bøker som dette og ikke «bare» lese artikler i avisen og bla videre like etterpå, tror jeg er veldig viktig. Dette er definitiv en bok å ta lærdom av. Love is love!

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

Forfatter

Marte Christensen er født i 1978 er tidligere journalist og sosiolog fra Universitetet i Oslo. Hun er partner i kommunikasjonsbyrået Sannum & Bergestuen. I dagene etter terrorangrepet mot Per på hjørnet og London Pub i Oslo 25. juni 2022 bisto hun organisasjonen Oslo Pride med krisekommunikasjon. Er det trygt å gå hjem nå? (2025) er forfatterens første bok.

HILSEN BEATHE