Original tittel:Missing persons.Or My Grandmother`s secrets-Norsk tittel: Min mormors hemmeligheter. Eller: Forsvunne personer-Forfatter: Clair Wills-Oversetter: Sigrid Grande – Format:Innbundet-Sideantall:233-Utgitt:2024-Min utgave:2024-Kilde: Reklame / anmeldereksemplar tilsendt fra Press forlag

STERK OG MEDRIVENDE FAMILIEHISTORIE

Jeg valgte meg denne boken av Clair Wills når jeg i september og deler av oktober deltok i #sakprosaseptember som ble arrangert av @readygoread på instagram, og det skulle vise seg å være et utmerket valg for dette var en meget sterk bok og en av de aller beste bøkene jeg har lest i år. Litt «artig» at den også på et vis tok opp igjen en av trådene fra romanen Manns minne av irske Sebastian Barry som jeg leste for noen uker siden,nemlig at barnehjem og skolehjem drevet av den katolske kirken i Irland var åsted for både frykt, forsømmelse og et utbredt seksuelt misbruk.

Forfatteren var i tyveårene når hun nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at hun hadde en kusine hun aldri hadde hørt om. Kusinen, Mary, var født og oppvokst i et mødrehjem i Irland på 1950-tallet, faktisk ikke så veldig langt fra gården hvor Clair tilbrakte sommerferiene i barndommen. Og i denne boken skal Clair, som er historiker, gjennom grundig research finne ut hva som skjedde med kusinen Mary og hvorfor hun vokste opp på dette hjemmet. Dette gjorde hun ikke bare ved å tråle gjennom offentlige dokumenter men òg ved å lete i sin egen slekt og dens historie, og det skal vise seg at mye har blitt tiet om og godtatt gjennom mange år for å skjule hemmeligheter som ikke måtte komme for dagen. Og opplysninger om grufulle hendelser på offentlige institusjoner skulle vise seg å ha forbindelser til hennes egen slekt.

Vi blir tatt med noe bakover i tid, til midten av 1800-tallet hvor det en periode herjet en stor hungersnød med mye sykdom og død. Dette var på en tid når forfatterens oldemor vokste opp og store deler av befolkningstallet i Cork sank kraftig. Med store svingninger i økonomien, krig og utvandring i tillegg ble det knallharde livsvilkår for de aller fleste og folk var villig til å gå langt for å overleve. Det å få litt av dette bakteppe gjorde det enklere for meg i det minste å forstå hvordan det på 1900-tallet og fremover kunne oppstå behov for at det offentlige skulle ta seg av en ugift mor og hennes «uekte» barn i stedet for at de ble tatt hånd om og hjulpet av familien. Nå var det kanskje ikke nødvendig for historien sin del å gå så langt tilbake men for meg som liker historie var det bare fint å få den kunnskapen disse sekvensene brakte med seg.
Det var Clairs onkel Jackie som gjorde elskerinnen sin,Lily, gravid på 1950-tallet og Clair har aldri kunnet begripe hvordan mormoren kunne godta at det ene barnebarnet hennes bodde på barnehjem like i nærheten. Sjokket ble desto større når det viste seg at mormoren allerede var gravid med onkelen når hun som ung giftet seg med en noe eldre mann. En kar som drev en liten gård og kunne forsørge henne. Til tross for at mormoren hadde vært i nøyaktig samme situasjon så løftet hun ikke en finger for å hjelpe og lot to kvinner, Lily og datteren Mary, gå en høyst usikker skjebne i møte fordi det var viktigere å holde på fasaden hun hadde brukt mange år til å opparbeide seg. Lily levde frem til 2018 mens Mary fikk en trist skjebne for hun kom i samme situasjon som moren da hun ble gravid utenfor ekteskap og barnefarens familie ikke ville ha noe med henne eller barnet å gjøre. Mary tok dette så tungt at hun tok sitt eget liv i 1980,25 år gammel.

Clair Wills skriver i en glimrende prosa og det er både sterk og medrivende lesing når hun forteller om sin egen families historie flere generasjoner tilbake og hvor dobbeltmoralen, sviket og hemmelighetene formelig stod i kø. Dessverre tror jeg ikke at hennes famliehistorie er særlig unik, det fantes mange som Lily og Mary der ute. Om det var tøft å lese det som blir skrevet frem av familiehistorie var det minst like ille om ikke verre å gå gjennom de sekvensene som beskrev det som foregikk i regi av det offentlige på ulike institusjoner som ble drevet av den katolske kirken. Her følger et par eksempler på grusomheter som fant sted.
I 2014 ble levningene til nesten 800 babyer og små barn funnet i en septiktanken til et tidligere mødrehjem i Tuam, Galway. De var blitt kassert der gjennom flere tiår, og mødrehjemmet var i sin tid drevet av Bon Secours-nonner. Så sent som i fjor vår igangsatte den irske regjeringen en erstatningsordning til ofrene for mødreinstitusjonene.
Mange av barna som ble født på disse institusjonenene ble tvangsadoptert bort og ofte til utlandet. De barna som eventuelt ble igjen ble behandlet med stor likegyldighet eller ble behandlet på en veldig nedlatende og stygg eller ondsinnet måte. Som om de ikke var like mye verd som menneske fordi foreldrene deres tilfeldigvis ikke var gift. Det gjorde vondt å lese om unge kvinner som kanskje hadde blitt voldtatt, i tillegg ble påført ytterligere påkjenninger med å bli overtalt / tvunget til å bo på institusjon slik at det offentlige kunne ha tilsyn med både dem og barnet deres. De ble innprentet med at dette var til det beste for dem selv og barnet deres. Deretter ble de sveket av alle, både familie, det offentlige og den katolske kirken, på den mest grusomme måten.
Vi hører blant annet om Magdalene-vaskeriene som i perioden 1922-1996 holdt mange tusen kvinner og jenter innesperret og tvang dem til å utføre ulønnet arbeid. Mange ugifte mødre ble sendt dit av staten, og de siste gjenværede institusjonene ble lagt ned så sent som i 1998.

Jeg undret meg på underveis i lesingen hvilke enorme konsekvenser det hadde for kvinner å bli gravid utenfor ekteskapet, hvor det ofte var mor og barn som ble den lidende part for hvor var fedrenes ansvar oppe i alt dette? Vel, om mange fedre «slapp billig unna » så ble ikke det skjebnen til Clairs onkel Jackie uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.
Kanskje vel så mye måtte Clairs mormor, Molly, betale en høy pris i et forsøk på å holde på fasaden. Jeg lurer på, om man hadde spurt henne om det i dag, hadde hun syntes det var verd det?
I boken utleverer jo Wills familien sin, samtidig syntes jeg at hun behandler de involverte med stor omsorg og respekt, og jeg tenker at det er viktig at slike historier kommer frem i lyset og i ly av erstatningene som ble igangsatt av den irske regjeringen i fjor så er det kanskje ikke så rart at det blir skrevet om, for det har nok vært mye fremme i nyhetsbilde der borte. Skremmende at staten selv i forholdsvis moderne tid hadde et slikt grep om befolkningen.

Det er tettpakket med informasjon på de drøye 230 sidene og det er naturligvis mye jeg ikke har tatt med i dette innlegget, men har du lyst til å vite mer om irsk historie og ikke minst få et innblikk i en heller mørk side av den så kan dette være boken for deg. Wills viser i boken at hun er meget kunnskapsrik og klok, og jeg fikk lyst til å lese flere bøker av henne.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

Forfatter

Clair Wills er født i 1963 og er en britisk forfatter, kritiker og historiker. Hun har britisk og irsk historie som sitt spesialfelt og siden 2018 har hun vært King Edward VII-professor i engelsk litteratur ved University of Cambridge. Hun debuterte som forfatter i 1993 med boken Improprieties har etter dette gitt ut en rekke bøker. Etter det jeg kan se er det kun denne som er oversatt til norsk.

HILSEN BEATHE