Original tittel:August blue-Norsk tittel: Augustblå-Forfatter:Deborah Levy-Oversetter:Agnete Øye, MNO-Format: Innbundet-Sideantall:188-Utgitt: 2023-Min utgave:2024-Kilde:Reklame / leseeksemplar tilsendt fra SolumBokvennen

NYDELIG OM Å FINNE SEG SELV PÅ NYTT

Det er alltid en fornøyelse å sette seg ned med en bok ført i pennen av Deborah Levy for det er ingen tvil om at denne damen kan kunsten med å skrive en god fortelling.
Dette er den fjerde romanen jeg leser av henne og hun har forlengst blitt en favoritt her hos meg. For få år siden skrev hun en memorartrilogi hvor jeg har lest første boken men siden jeg ikke har skrevet om den så har jeg planer om å lese og skrive om hele trilogien nå i juli måned.

Augustblå handler om den 34 år gamle Elsa M Anderson som er på høyden av sin karriere som konsertpianist når hun midtveis i en konsert i Wien presterer å spille feil under fremføringen av Rakhmaninovs pianokonsert nummer 2. Men i stedet for å samle seg litt og starte på nytt reiser hun seg og går ut av konsertsalen, og det er siste gang hun opptrer.

I ettertid farger hun håret blått og reiser rundt omkring i Europa for å være pianolærer for rike folks barn. Og vi som lesere følger henne på reise til forskjellige destinasjoner hvor hun prøver å finne ut av hvem hun er som menneske når hun ikke lenger er den berømte konsertpianisten, samtidig som hun skal lære bort et og annet til unge talenter.
Helt i begynnelsen av romanen er Elsa på et loppemarked i Athen og der får hun øye på en kvinne som ligner veldig på henne selv, særlig der hun står ved siden av en eldre herre som ligner veldig på hennes egen adoptivfar, Arthur.
Kvinnen kjøper to mekaniske hester som Elsa blir veldig nysgjerrig på, men når hun kommer frem til boden har ikke selgeren flere hester igjen. Ved siden av boden ligger damens hatt, den tar Elsa med seg og begynner å gå med den,nærmest som et pek mot henne fordi hun «stjal» hestene hun ville ha.

Elsa kan ikke glemme denne kvinnen og begynner å føre små «samtaler» eller diskusjoner med henne, i det minste i sitt eget hode. Når hun reiser gjennom Europa observeres denne kvinnen flere ganger, og de mekaniske hestene blir heller ikke glemt men dukker opp i tankene eller drømmene hennes. Der får vi også små glimt fra barndommen hennes og hvordan det gikk til at pianolæreren hennes,Arthur,bestemte seg for å adoptere henne. Mange av sekvensene gjennom boken fremstår veldig drømme-aktige eller mer som stream of consciousness.
Utover i romanen føler jeg som leser at Elsa nesten blir en litt upålitelig protagnoist for ofte sier hun èn ting for i øyeblikket etter gjøre det helt motsatte. Jeg som leser vet ikke helt hvor jeg har henne, eller hvem hun er. Men det er kanskje ikke så rart for et av temaene i boken er jo nettopp identitet, og Elsa, eller Ann som hun het før hun ble adoptert skal jo finne ut av hvem hun er når hun ikke lenger er den kjente konsertpianisten. Hun klarte ikke å samle seg for å starte på nytt under konserten i Wien, klarer hun å starte på nytt når det gjelder sitt eget liv? Og hvor passer dobbeltgjengeren hennes inn i dette bildet? Gjennom hele boken fører hun en indre monolog med hensyn til hvem hun egentlig er og hvor hun kommer fra, og hvem foreldrene hennes var.
Mot slutten av romanen reiser Elsa til Sardinia for å besøker Arthur når han er syk, men hun virker ikke særlig interessert i å lese dokumentene fra adposjonen, som kan gi henne svar på noe av det hun funderer på angående opphavet..

For en nydelig roman dette var! Det er en kort roman men rommer så ufattelig mye. Språket er som vanlig veldig godt, men det som kanskje er det aller mest fascinerende når det gjelder Levy sin skriving er hennes fantastiske evne til å skrive mellom linjene. Man kan lese romanene hennes som ren underholdning, men også dykke flere lag ned i teksten om man skulle ønske det. Her gies det ikke noe ved dørene og noen vil kanskje si at hun gir leseren akkurat litt for lite å gå på til å komme til en konklusjon som gir mening.
Vanligvis så liker jeg ikke at romaner har «en åpen slutt» men akkurat med Levy sine romaner så digger jeg denne «åpne» slutten hvor vi som lesere må fylle ut de «blanke feltene» selv. Med den måten å avslutte en roman på gir forfatteren leseren rom for sine egne betraktninger, noe som jeg tenker må passe helt ypperlig for samtaler etter endt lesing,for eksempel i en lesesirkel.

Jeg har selvfølgelig min «teori» om hvem denne mystiske dobbelgjengeren egentlig var og hvordan boken egentlig sluttet men det vil jeg ikke utdype her og nå. Jeg kan si såpass at endel falt på plass, i hvertfall når det gjaldt pianoet og hestene, men resten får du finne ut av selv når du leser. Et lite tips om du skal lese denne må være å lese den i et par bolker, det gjorde ikke jeg denne gangen, men tror kanskje det vil være en fordel for ikke å komme ut av rytmen i boken og tankestrømmen hennes. Ikke et absolutt «must» kanskje men en liten fordel tror jeg.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Deborah Levy er født i 1959 i Sør- afrika og er en britisk forfatter,dramatiker og poet. Hun har i tillegg til å skrive romaner og novellesamlinger skrevet mange teaterstykker, sitt aller første i 1984.  Hun debuterte som forfatter i 1986 med romanen Beautiful Mutants.
Hun har blitt nominert til ulike litteraturpriser for sitt arbeide, blant annet tre ganger til Bookerprisen for  romanene Varm melk, Svøm hjem og Mannen som så alt. I 2021 skrev hun en memoartrilogi som hun kalte levende selvbiografier som på norsk fikk titlene Sånt jeg ikke vil vite,Livets omkostninger og Tilstandsrapport. Romanen Augustblå kom ut på engelsk i 2023.

HILSEN BEATHE