Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Yellow crocus
Norsk tittel: Gule krokus om våren
Forfatter: Laila Ibrahim
Oversetter: Judith S. Nilsen
Format: Pocket
Sideantall: 239
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Utgitt:  2014
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Laila Ibrahim er utdannet innen utviklingspsykologi og har vært grunnlegger og direktør for en barneskole. I dag jobber hun ved The first Unitarian Church in Oakland. Gule krokus om våren er hennes første bok, utgitt ved eget forlag.

I Gule krokus om våren tar forfatteren oss med til Virginia USA  på slutten av 1830-tallet og ca 25 år fremover i tid.  Vi møter slavekvinnen og den unge moren, Mattie som må forlate sin egen lille sønn, Samuel, som bare er et par måneder gammel for å være amme for den nyfødte jenta til husfruen, Mrs Ann.

I sorg for å måtte la sin egen sønn være igjen nede i slavekvarteret mens hun selv måtte bo i hovedhuset på plantasjen var Mattie ikke noe videre begeistret for den lille hvite jenta. Men dette «hatet» ble snart snudd til en voldsom kjærlighet og omtanke for den lille jenta.
Fra barneværelset til den lille Miss Elizabeth hadde Mattie oversikt over den lille hytten hun hun hadde delt med bestefaren Poppy og Samuel, og hver eneste dag stod hun i flere timer og stirret i håp om å få et aldri så lite glimt av dem. Her kommer en liten smakebit fra når Mattie ser seg selv i speilet for aller første gang.

Hun fulgte de virvlende fargene med fingeren idet hun reiste seg og ble skremt ved synet av bevegelse foran seg.
«Hallo!» sa hun.
Det kom ikke noe svar. Hun bøyde seg frem for å se bedre. En kvinne kom mot henne. Mattie skvatt forbauset bakover, og kvinnen gjorde det samme. Hun løftet forsiktig en hånd mot glasset. Det føltes kjølig og glatt. Hun stirret nøye inn i det. Deretter snudde hun seg for å undersøke rommet før hun snudde seg igjen. Rommet lå både foran henne og bak henne. Dette var som å se i vann. Hun sto foran speilet og la hodet på skakke til venstre og høyre, åpnet munnen, stakk ut tungen og betraktet sitt egen speilbilde.

Etter hvert som den lille Miss Elizabeth, eller Lisbeth som Mattie kalte henne vokste opp fikk de to et tett bånd til hverandre og Mattie var den første Lisbeth gikk til om det skulle være noe.
Mattie forteller om de gule krokusene som er et tegn på at våren er i anmarsj og hver eneste vår drar de på piknik for å feire at våren har kommet. Mattie lærer Lisbeth mange av sine tradisjoner og Lisbeth lærer både Samuel og Mattie å lese og skrive. Samuel på sin side lærte de andre barna i slavekvarteret det han lærte av Lisbeth. Dette var noe som var veldig farlig om noen av oppsynsmennene eller andre fikk nyss i dette kunne det få store konsekvenser for slavene.

Når Lisbeth ble så stor at det ble forventet at hun skulle læres opp til å bli et godt koneemne og det viktigste var å få til en så lukrativ avtale som mulig, gifte seg med den rikeste i området. Jentene ble opplært i både dans, oppførsel og hva de kunne og ikke kunne snakke med menn om.

«Unge damer kan snakke med unge menn om været,mat,klær og slektningene sine. Unngår samtaler som dreier seg om politikk,økonomi eller religion. Selv om en gentleman bringer slike temaer på bane, og en dame må følge opp det en gentleman snakker om, vil en dyktig dame klare å få samtalen over på et passende tema.»
Pikene lot som om de var interessert mens miss Taylor fortsatte.

» Når du snakker med en dame som er eldre enn deg, må du snakke om det hun ønsker å snakke om. Men av og til vil du bli bedt om å ta initiativet til en samtale. Moter, været og spørsmål om slektninger er alltid passende emner blant damer. Ikke la en gentleman overhøre at du snakker om frieri, litteratur eller politikk.»

Lisbeth har alltid vært en som gikk sine egne veier og var overhodet ikke interessert i å gjøre som foreldrene hennes sa. Og rett før hun skulle gifte seg gikk det opp for henne hvilke forsakelser hun var villig til å gjøre, var dette virkelig noe hun kunne fortsette å leve med og hvorfor godtar alle de unge kvinnene det livet som foreldrene staker ut for dem?

Det er veldig interessante tema denne boken tar opp og jeg kjenner at jeg vil vite enda mer om denne perioden av den amerikanske historien, som ikke akkurat kan kalles deres stolteste øyeblikk.
De hadde en vrangforestilling om at å bli holdt som slaver, være de hvites eiendom var til deres eget beste fordi svarte var som små barn som trengte veiledning. De kunne rett og slett ikke klare seg uten at de hvite «tok vare» på dem. De mente også at unge slavepiker så det som et privilegium å bli valgt ut som gledespike for plantasjens herre, mens Lisbeth skulle erfare at slavepikene følte det motsatte. At husets herre hadde seg med slaver og satte barn på dem ser ut til å være noe som foregikk på alle plantasjer rundt omkring,dette var noe Lisbeth ikke ville tro foregikk i deres eget hjem. For meg er det utenkelig å skulle godta noe slikt, men det kan virke som dette var bare noe de fleste måtte finne seg i, i hvert fall om de ville fortsette å leve etter en viss standard og ikke bli utstøtt av sin egen familie.Som jeg var inne på i omtalen min av Bryllupsgaven også, så var det ikke bare slavene som var fanger, for de hvite kvinnene hadde ikke så mye de skulle ha sagt de heller, og måtte finne seg i utrolig mye fra både ektemenn og familie. Her kommer det altså frem hvor lite likestilling det var på den tiden og hvordan kvinner måtte la seg styre av menn.

Gule krokus om våren er på en måte litt todelt, i den første delen er mye fortalt fra Mattie sin side,mens den andre delen handler om Lisbeth fra hun er tenåring til hun blir voksen. Forfatteren har vært flink når hun skapte karakterene til de to hovedpersonene,og beskrive det unike forholdet mellom dem og til dels Matthew som kommer inn i bildet noe senere. Matties lengsel etter sin egen sønn, mann og familie kom tydelig frem og var til å ta og føle på. Mens de andre karakterene mangler litt dybde og da tenker jeg særlig på Mrs. Ann, moren til Lisbeth. For det er ikke til å legge skjul på at hun har heller litt kjølig forhold til sin datter og har alltid hatt det,men det kommer aldri frem hvorfor det var slik.Skulle ønske at forfatteren hadde tatt seg litt mer tid til å gå litt mer i dybden på dette og gitt henne litt mer kjøtt på beina.

Når jeg tenker på det nære forholdet Mattie og Lisbeth hadde i mange år så må jeg si at jeg ikke likte slutten på boken, for det kom aldri noen forklaring på reaksjonen til Mattie. Må si at jeg så ikke akkurat det komme, og det er vel det eneste med boken omtrent som ikke var forutsigbar.
Boken var lettlest og hadde god fremdrift hele veien, språkmessig var det bra, mens selve handlingen var ganske forutsigbart, det skjedde akkurat det som jeg forventet skulle skje. Boken er ganske kort med ca 230 sider, jeg tenker at den kunne vært noe lenger slik at forfatteren kunne bygd opp flere av karakterene samtidig som hun kunne viet litt mer tid til Mattie i andre del enn det hun gjorde, men det kan godt bare være min smak og ikke en direkte svakhet ved boken.

Dette var en helt grei roman men den ble dessverre ikke en høydare hos meg noe som egentlig var litt synd for den hadde et stort potensiale og jeg ble glad i både Lisbeth og Mattie men den manglet litt for å komme helt på opp dessverre.