Denne boken kom jeg som sagt helt tilfeldigvis over inne på en nettbokhandel og når de skiltet med «kosekrim fra Toscana» kunne jeg ikke bare klikke videre uten å røske med meg et eksemplar for jeg er som noen sikkert vet, en stor fan av «kosekrim».

Handlingen finner sted i en liten badelandsby som heter Pineto og ligger i Toscana. Her treffer vi Massimo, en singel kar på førti år som driver en bar,BarLume. Blant stamgjestene hans er det en gjeng med eldre herrer,deriblant bestefaren hans, som liker å spille kort under almetreet. De eldre herrene prater om alt fra helseproblemene sine til de lokale forbrytelser som finner sted og Massimo som har utmerket intuisjon  som omformer landsbysladderet til etterforskning blir ofte om noe ufrivillig dratt inn i de gamles spekulasjoner.
Det var nettopp slike spekulasjoner  som gjorde at en gammel sak ble gjenåpnet av det lokale politiet etter at det kom frem at en tidligere eier av en av landsbyens store lukusvillaer neppe hadde dødd av naturlige årsaker like etter inngåelse av en heller tvilsom kontrakt med den nye eieren av villaen. Kan den godeste Massimo hjelpe politinspektør Fusco å løse gåten eller har han tatt feil av sine intuisjoner denne gangen?
Sitatet jeg har valgt ut er hentet fra en scene i boken når Massimo leser gjennom Cv-er for å ansette en ny servitør fortrinnsvis en som kunne tenke seg å date en fyr på førti.

Det var èn som skrev: «Jeg har aldri behøvd å tjene til livets opphold,da jeg kommer fra en velstående familie.» En annen hadde forvandlet sitt curriculum vitae til et curriculum puppae ved å sette inn et bilde av seg selv toppløs på første side. En tredje hadde funnet det på sin plass å gjøre oppmerksom på at hun var fritatt for militærtjeneste,mens en fjerde, under overskriften «yrkeserfaring» skrev at hun gadde vært på audition til Big Brother.

Massimo kan uten noe nærmere sammenligning forøvrig minne litt om Puck fra bøkene til Maria Lang og boken hadde trekk som er typisk  for klassiske detektivhistorier og det var noe jeg likte veldig godt. Folk som «leker» detektiv uten å være det men så viser det seg at de har litt å fare med likevel? Jeg kan røpe at jeg likte veldig godt fantestekene til Massimo,han kan være temmelig utspekulert!
Massimo er en mann som liker å lese og når han må på sykehuset for å ta en operasjon i kneet tar en av de gamlingene i gjengen med  seg en haug med bøker, deriblant en som heter «Om tingenes natur» av Titus Lucretius Carus

Dette var en forsåvidt lettlest bok, men noen tunge setninger innimellom gjorde at det var et par ganger jeg måtte lese opp igjen. Til tider var det litt i overkant mange navn å holde styr på og den kunne oppfattes som noe «treg» innimellom. Likevel var det passe med spenning slik at jeg måtte lese videre for å finne ut hva som skjedde og selv om jeg fikk rett i mine mistanker underveis så var det en fin leseopplevelse og med sine knappe 190 sider så går det fort å lese denne boken.
Nå skal det sies at dette er  fjerde boken i en serie om Massimo og den første og kanskje eneste som blir oversatt til norsk. Nå ble det ved flere anledninger henvist til ting som har skjedd før men hvor viktig det er å lese dem kronologisk er jeg egentlig usikker på,og jeg lurer på om noe av det jeg ikke «fikk helt til med boken» kanskje kan ha med dette å gjøre.
Men alt i alt så hadde jeg en fin lesestund og jeg fikk flirt og ledd godt innimellom, så perfekt sommerlektyre.
Avslutningsvis vil jeg si at tittelen på boken henspeiler til en lek som Massimo pleier å ha med kundene sine og går ut på at når kunden skal gjøre opp regningen sin så har han en kortstokk liggende ved siden av kasseapparatet og så trekker han og kunden hver sitt  kort og den som trekker det høyeste kortet vinner. Vinner kunden slipper han å betale for seg,så spørs det da om det er en god måte å drive forretninger på.