Orginal tittel:The Things We Never Say-Norsk tittel:Det vi aldri sier-Forfatter:Elizabeth Strout-Oversetter:Hilde Rød-larsen,MNO-Format:Innbundet:Sideantall:228-Utgitt:2026-Min utgave:2026-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Press forlag.

NYDELIG PORTRETT AV EN MANN I DYP KRISE

Vet ikke helt om jeg kan kalle meg en ekte stroutie helt ennå siden jeg ikke har lest mer enn fire av de ni bøkene hennes som er oversatt til norsk til nå. Men til gjengjeld har jeg likt dem veldig godt og har heldigvis flere bøker av henne liggende på vent og mangler bare to for å ha hele samlingen komplett. Jeg var så heldig å få tilsendt et eksemplar av årets roman Det vi aldri sier for et par måneder siden og når den kom på langlisten til årets bookerpris var det bare å ta den frem, noe jeg ikke angrer på for dette var en aldeles nydelig roman jeg slukte på noen timer. Romanen er satt i et annet univers enn tidligere og er en av forfatterens fire frittstående romaner.

I Det vi aldri sier møter vi Artie Dam, en 57 år gammel historielærer på videregående skole, gift med konen Evie i over 30 år og sammen har de sønnen Rob som nå er voksen. Nå er ikke dette en politisk roman per se men gitt at handlingen er lagt til tiden før og etter det siste presidentvalget i USA opplevdes det helt natulig at det blir nevnt. Flere av karakterene, deriblant vår hovedperson uttrykte frykt for hva som kunne skje om Donald Trump skulle bli president atter en gang og ser med uro på noen av de samfunnsendringene som etter hvert finner sted.
Det er ikke det eneste mørke som hviler over denne romanen for vår kjære Artie føler på en veldig ensomhet som følger han som en rød tråd gjennom hele romanen.

Artie Dam er en godt likt kollega og lærer for elevene sine. Han er flink til å «se» dem og viser en stor omsorg for dem alle sammen, kanskje særlig for de som av ulike grunner ser ut til å slite med et eller annet. Oppfordrer dem til å åpne seg og prate om ting, dette gjør han gjennom å gi dem en oppgave hvor de for eksempel skal skrive om seg selv eller hva de er opptatt av.
Han får ofte skrevne hilsener fra de rundt seg som han tar vare på i et skrin på loftet.
Han er spåass populær at han blir kåret til årets lærer i del­staten Massa­chusetts.
Likevel hender at han får klager av foreldre som ikke er helt enig med ham i hvordan han underviser i forbindelse med den amerikanske borgerkrigen for å nevne et eksempel og det skrives stygt om ham på nettet.
Det har ikke manglet på tragedier i Arties liv uten at jeg skal komme inn på de her, og allerede ganske tidlig i boken merker man at hovedpersonen ikke har det bra og han er til og med inne på tanken om å gjøre slutt på alt.
Når Artie får enda en sjokkerende nyhet blir det allerede mørke rundt ham enda mørkere og dette knager ham gjennom store deler av handlingen. Det kommer til et punkt hvor han begynner å stjele i butikkene fordi han er helt ute av seg.

For en aldeles nydelig roman dette var! Jeg slukte rett og slett boken i to store jafs for jeg klarte ikke å legge den fra meg, klisjèaktig sagt men det stemmer på en prikk. Strout skriver som vanlig godt og tydeligvis har hun et veldig godt anlegg for å sette seg inn i hodet på en mann i slutten av 50-årene for hun beskriver ham med en dyp innsikt og stor troverdighet. Så er jo Strout en mester på dette med å beskrive relasjoner mellom mennesker. Her utforskes det tema som vennskap, kjærlighet, ensomhet og foreldrerollen som skal komme til å spille en viktig rolle i denne romanen.
Artie og sønnen Rob har lite kontakt med hverandre i begynnelsen av romanen men heldigvis endrer dette seg underveis og relasjonen og ikke minst utviklingen dem i mellom er en av mine mange favorittsekvenser fra romanen. Blant annet deres samtaler om Carl Jung.

Med tanke på at Artie er flink til å lytte og oppfordre elevene til å prate om ting, så er han ikke like flink til å følge sine egene råd og spørsmål som hvor godt en egentlig kjenner de som skal stå en nærmest er et av flere tema Strout tar opp i denne nydelige og lavmælte fortellingen om skjønne Artie, som jeg falt pladask for underveis, og hans kvaler når han velger å tie når han kanskje burde snakket? Hvordan kan man lyve ovenfor ens nærmeste gjennom mange år og tenke at det er det eneste riktige?
På mange måter kan Artie minne meg om den navnløse hovedpersonen i Per Schreiners roman Den svake viljen, uten at de egentlig er på samme sted i livet eller ligner så veldig. Men det er noe med disse hovedpersonene som tiltaler meg og som jeg blir skikkelig glad i.Tror det har med å gjøre at de på flere måter kan være litt gjenkjennelig uten at man nødvendigvis går gjennom noe av det samme de gjør. De er mennesker av kjøtt og blod, og kunne vært noen vi kjenner. Strout skriver med varme og omsorg, og med en stor respekt for karakterene.

Nå har jeg ikke lest mer enn denne fra langlisten ennå men jeg krysser fingrene for at denne kommer med videre når kortlisten blir lagt frem i september.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER VARMESTE!

Forfatter

Elizabeth Strout er født i 1956 og er en amerikansk skribent og romanforfatter. Hun debuterte i 1998 med romanen Amy og Isabelle som kom på norsk i . En roman hun forøvrig ble nominert til til Orangeprisen for. Hun fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med Olive Kitteridge i 2015 som hun fikk Pulitzer-prisen for i 2009 for beste roman. Den er den første av to romaner i serien Olive Kitteridge. Hun har i tillegg skrevet fire romaner i serien som heter Lucy Barton hvor den siste, Tell me everything inneholder karakterer fra de to universene hun har skapt. The Things We Never Say er forfatterens ellevte roman og er på langlisten til årets Bookerpris.

HILSEN BEATHE