Tittel: Før det ble morgon-Forfatter: Aina Basso-Format:Innbundet-Sideantall:191-Utgitt:2025-Kilde: Reklame / leseeks tilsendt fra Samlaget forlag

VELSKREVET OM URETT OG SKAM

Aina Basso ble jeg fan av allerede etter romanen Finne ly og ungdomsromanen Inn i elden for en del år tilbake, og etter det har jeg lest flere av bøkene hennes til stor begeistring. Sist var det novellesamlingen Eg rissa desse runene som fascinerte veldig. Basso er en forfatter som mestrer på en helt utmerket måte å skrive innen flere sjangere og hun har gitt ut romaner, ungdomsromaner og sakprosabøker i tillegg til nevnte novellesamling.
I år har hun skrevet en historisk ungdomsroman med handling fra 1730-tallet og hvordan det kunne forholde seg å være en ung jente i Norge på denne tiden. Det handler både om skam og urett og litt overtro.

Hovedpersonen Josefa er en av bikarakterene i en tidligere roman av Basso, Fange 59.Taterpige og for de av dere som har lest den så forstår dere hvordan det går med henne til slutt.

Josefa er femten år gammel når hun ble rodd over fjorden for å ta tjeneste på storgården Li, for hjemme kan hun ikke være. Moren er gravid og det blir for mange munner å mette med henne hjemme også, så for et år fremover skal hun være blant tjenestefolket på storgården.
Hun ble umiddelbart godt kjent med den gamle Olna og den unge Sara, samt drengene Karl og Ove.
De forteller ganske tidlig om en annen tjenestejente,Johanne, som helt plutselig bare hadde reist sin vei uten at de forstod hvorfor. Det får i hvert fall meg til å tenke mitt og nærmest umiddelbart oppstod det et slags mørke over fortellingen, selv om det ofte var beskrivelser av trauste gjøremål som det gjerne er på en gård. Melking av kyr, stelling av dyr, klevask og matlaging blant annet. De var også pålagt å se på når noen skulle bli offentlig henrettet, dette for at befolkningen skulle bli skremt fra å begå straffbare handlinger.
I sekvensene som beskriver daglige gjøremål syntes jeg at forskjellene mellom de som eide gården og de som bare jobbet der kom veldig godt frem, og slik det blir beskrevet var det nok også på den tiden.
Det tok en stund men etter hvert kom husbonden snikende frem for å gjøre fremstøt mot den unge Josefa..

Den eldste av drengene, Karl, likte veldig godt å fortelle spøkelseshistorier og flere kvelder når de satt samlet fortalte han dem historier. I disse sekvensene var det gjerne litt overtro og litt skummelt at den ene fortellingen skulle vise seg å bli en virkelighet for den unge Josefa.
For husbonden forgrep seg på henne flere ganger og det måtte jo gå som det gikk, hun ble gravid.

Aina Basso har et fantastisk språk det er en ren fryd å lese. Her skildrer hun landskap og miljø på en aldeles nydelig måte. Beskrivelsene av daglige gjøremål og vennskap som oppstår blant tjenestefolket er også veldig godt skrevet frem, og her hintes det aldri så lite om kjærlighet mellom to av samme kjønn.
Aina Basso skriver ofte om de upriviligerte i samfunnet, det har hun gjort i flere bøker hun har skrevet. I denne er det både skam og ikke minst uretten som ble gjort mot kvinner som blir tatt opp, hvor den som har forgrepet seg går fri, mens den som blir voldtatt og kanskje gravid,risikerer å tape alt, også livet. Handlingen i Bassos roman er lagt til 1730-tallet, men kunne like gjerne vært fra dagens USA, hvor det blir stadig vanskeligere for en kvinne å ta abort og hvor hun ikke lenger fullt ut eier sin egen kropp. Kvinner verden over sliter med skader etter overgrep og maktmisbruk i dag også, selv om jeg vil tro at de aller fleste steder er det likevel mye bedre enn det var på 1700-tallet. Og vi må for all del ikke gå tilbake til en tid hvor kvinner ikke har de samme rettigheter som den mannlige delen av befolkningen.

Beskrivelsene av Josefas kamp når hun fant ut at hun var gravid og etter at barnet ble født er til tider veldig sterke å lese. På et tidspunkt fikk jeg litt Tore Renberg vibber for denne tar jo opp noen av de samme spørsmålene som han gjorde i romanen Lungeflyteprøven, en bok jeg egentlig ikke likte så veldig godt, da den ble altfor omstendig.
Dette er en ungdomsroman men kan absolutt leses av voksne. Korte kapitler gjennom hele boken gjør den fort å lese men innholdet berører veldig.
Jeg leste boken ferdig i går og fremdeles tenker jeg mye på Josefa, Sara og de andre tjenstefolkene på Li gård, og jeg tar meg i å savne dem. For min del kunne boken vært dobbelt så lang, ikke for at jeg syntes den manglet noe men fordi jeg ville vært sammen med dem litt lenger. Jeg småkokte på slutten av lesingen, på grunn av den uretten som rammer uskyldige mennesker mens gjerningmennene går fri. Det er noe jeg aldri kommer til å slutte å irritere meg for. Samtidig gir romanen et godt rom for refleksjon i ettertid. Atter en gang har Basso skrevet en god roman som kommer til å sitte i en stund fremover her hos meg.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!

Forfatter

Aina Basso er født i 1979 og er en norsk historiker, skribent og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite deretter kom romanen Fange 59. Taterpige i 2010. Ungdomsromanen Inn i Elden ble utgitt i 2012, og deretter kom romanen Finne Ly (2014) en roman hun fikk Bokbloggerprisen for. Hun har også gitt ut en sakprosa bok for ungdom, Heksejakt og heksebrenning i Europa,den ble utgitt i 2016. Deretter kom romanen Ungen (2019) og i fjor (2022) gav hun ut Dei dødsdømde-dødsstraffa i Noreg og historia om nokre av dei som mista live en illustrert sakprosabok hun gav ut sammen med illustratør Kristian Krohg-Sørensen. Eg risse desse runene kom ut nå i år (2023) og er forfatterens første novellesamling.
Hun ble nominert til en rekke litterære priser for ungdomsboken Inn i Elden, blant annet Nordisk Råds Litteraturpris.

HILSEN BEATHE