Tittel: Det er ikke meg jeg forestiller-Forfatter: Fernando Pessao-Gjendikter:Henning Kramer Dahl-Format:Heftet-Sideantall:133-Utgitt:2018-Forlag: SolumBokvennen-Kilde: Kjøpt

FASCINERENDE & VELSKREVET

Det er veldig gledelig at Anitas diktsirkel er i gang igjen etter nesten ett års pause,og selv om jeg har lest diktsamlinger jevnlig de siste årene, så er det ekstra kjekt med det samholdet en slik sirkel gir. Jeg var i gang med en diktbok av Emily Dickinson når kategoriene for årets sirkel ble lagt ut, og jeg bestemte meg for å gå for en noe tynnere bok i stedet. Valget falt på Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa, en for meg fremmed forfatter for det eneste jeg visste om ham på forhånd var at han står bak verket Uroens bok. Det er en bok som står på den eviglange ønske-lese-listen min,så kanskje det er dens tur neste gang jeg er innom en nettbokhandel?

Det er ikke meg jeg forestiller er en bok med dikt i utvalg og er gjendiktet av Henning Kramer Dahl som også har skrevet etterordet, i tillegg til det Pessoa selv har skrevet. Og litt morsom var det at jeg som la vekk den tospråklige utgaven av Dickinsons dikt for å ta noe lettere sånn på tampen av måneden, får her hele fire ulike poeter å forholde meg til! Eller det blir en sannhet med modifikasjoner for det Pessoa byr på er dikt fra tre andre personligheter som han har skapt, såkalte heteronymer, eller dikterpersonligheter og Pessao var den aller første forfatteren som benyttet seg av dette begrepet. Den fjerde poeten vi møter her er Pessao selv. Utrolig fascinerende prosjekt må jeg si. Diktene var slett ikke så verst tilgjengelige og en god måte å vise leserne ulike sider av seg selv, når han lar ulike dikterpersonligheter snakke for seg i de ulike diktbolkene.

Den første vi møter er Alberto Caeiro (poemer) som var elev hos Walt Whitman, og er også den første av Pessoas heteronymer,han har skrevet en diktsyklus kalt Sauehyrden som opprinnelig består av 49 dikt. Her i denne boken er naturligvis ikke alle med. Dette diktet var et av de fineste i samlingen og kanskje noe av det jeg likte aller best i samlingen. Mange nydelige og fine dikt om å hylle naturen akkurat slik den er.

I. Jeg gjette aldri sauer

Jeg gjette aldri sauer,
Men det er som om jeg voktet over dem.
Min sjel er lik en hyrde,
Den kjenner vinden og solen
Og går hånd i hånd med årstidene

….(….)….

Når et kjølig drag går over dalsiden
Og du føler at natten har landet
Lik en sommerfugl på ditt vindu.

…..(….)…

VII. Fra landsbyen min kan jeg se

Fra landsbyen min kan jeg se like mye av jorden
som fra noe annet sted i Universet….
Derfor er landsbyen min like stor som noen annen verden:
For jeg er på størrelse med det jeg ser
Og ikke med min egen høyde….

….

Å tenke på en blomst er å se den og lukte den.
Å spise e frukt er å smake dens mening.

Likte godt disse diktene for her får man en hyrdes blikk på ting, han tenker og filosoferer uten at det nødvendigvis er veldig dyptpløyende og kanskje til og med litt naivt? Han skriver litt om skriving og det er alltid kjekt å lese om.

Neste poet ut er Alvaro de Campos (poesier) og selv om flere av diktene i den forrige bolken var ganske lange får vi nå noen lengre tekster, nærmest som kortprosa å regne. Her går det litt i tobakk og sjokolade, men diktene kommer også inn på det å være menneske.

Men av bitterhet over alt jeg ikke skal bli er
idetminste oppstått
Disse hurtige linjers kalligrafi,
En spaltet søylegang mot det Umulige.
Og idetminste har jeg forbeholdt meg denne
tåreløse selvforakt-

….(…)…

(du som trøster meg, som ikke eksisterer
og derfor trøster meg,
Enden du er en gresk gudinne,unnfanget som statue
og sprunget inn i livet.

….(…)….

Den tredje poeten vi møter er Ricardo Reis (oder) som skriver oder om hva det skulle være. Vi får flere dikt som har med gresk mytologi å gjøre og jeg likte veldig godt diktet Jeg elsker rosene i Adonis haver.

Jeg elsker rosene i Adonis` haver,
Lydia: elsker de flyktige rosene
som dør den selvsamme dagen,
Den samme dagen som deblir født.
For dem er lyset evig: de fødes
Etter solens fødsel og slukner
Før Apollon runder av
Sin synlige kurs.
Så la oss gjøre vårt liv til èn dag,
Og ignorere, Lydia, med overlegg
Natten som var og som kommer
Den korte stunden vi varer.

Adonis er en ung mann fra gresk mytologi og en av afrodites elskere, en hun fikk barn med. Jeg ser at Lydia blir nevnt i flere av disse diktene og har kommet til at det er et sted, en provins i mytologien som har dette navnet. Nå er heller ikke alle diktene i denne bolken skrevet med inspirasjon fra gresk mytologi så kanskje det bare er tilfeldig at det navnet dukker opp i flere, og at det slett ikke er den samme Lydia.
Diktene her har tema som glemsel, sorg og glede, og om døden for å nevne noe. Jeg har lyst til å dele noen strofer fra et dikt jeg likte veldig godt.

Når jeg minnes hvem jeg var, ser jeg
en annen: fortiden er nåtid i erindringen.
Den jeg var er en jeg elsker,
Skjønt bare når jeg drømmer,
Og lengselen som piner min sjel
Er ikke etter meg eller fortiden jeg så,
Men etter ham som har bolig
Bakom de blinde øynene,
Intet, foruten øyeblikket, kjenner meg.
Selv i min erindring er intet, det føles
Som om den jeg var og den jeg er
Er to forskjellige drømmer.

Det er noe vemodig over dette diktet syntes jeg. Om en som har mistet seg selv, eller har en lengsel etter den han en gang var? Noe som har gått tapt etter som tiden har gått.

Sist men slett ikke minst så kommer Fernando Pessao til ordet i den siste bolken og det aller første diktet er høyst interessant for det heter Ved graven til Christian Rosenkreutz. Rosenkreutz var en tysk mystiker og grunnlegger av Rosenkorsordenen, en frimurerlignende sekt som eksisterer selv her i Norge den dag i dag. Nå skal jeg ikke dele noe fra akkurat det diktet for jeg har et annet jeg vil dele noen strofer av og innlegget begynner allerede å bli langt og jeg må begynne å tenke på å avslutte. Men det diktet viser at Pessoa var interessert i det okkulte.
Jeg liker alltid å ha med titteldiktet og derfor vil jeg dele det første verset av Det er ikke meg jeg forestiller.

Det er ikke meg jeg forestiller. Jeg er lerretet,
En skjult hånd maler noen på meg.
Jeg satte min sjel i fortapelsens orden
og mitt utspring blomstret som Endelikt.

Fernando Pessoa var en dikter med mange masker og hadde hele 130 heteronymer,men det er de tre som er med her som er de viktigste. De er helt utviklet og har evnen til å polemisere med hverandre. Pessao gav ut veldig lite mens han fremdeles levde men et år før han døde vant han en litterær konkurranse for den nasjonalistiske diktsyklusen Mensagem. Pessoa var først og fremst en okkult visjonær,en rasjonell mystiker,og en kristen gnostiker skal vi tro det som står i etterordet.

Her nevnes også modernismen og navn som Baudelaire,Rimbaud,Rilke,Kavafis og Yeats for å nevne noen, og av disse er det kanskje Yeats Pessoa var mest inspirert av. Ofte er det nesten mer interessant å lese om poetene enn å lese det de skriver, vel, Pessoa føyer seg inn i rekken av gode poeter som har en litt trist historie. Han levde et tilbaketrukket liv i Lisboa og han døde av en leversykdom som følge av et høyt alkoholforbruk.

Det ble en godt første møte med denne noe mystiske poeten og forfatteren og jeg skal definitivt få med meg mer fra denne kanten.

DIKTBOKEN ANBEFALES VARMT!

Anita har skrevet om boken og hennes innlegg finner du her!

Forfatter

Fernando Pessoa(1888-1935) var en portugisisk dikter som regnes som en av 1900-tallet viktigste forfattere. Han utgav lite mens han levde og var knapt kjent utenfor litterære kretser. Etter hans død fant venner en koffert full av dikt, prosa og brev som de organiserte og gav ut. Hans mest kjente verk Uroens bok kom ut i 1982.

HILSEN BEATHE