Original tittel: Sömmerskan och friheten-Norsk tittel: Syersken og friheten-Forfatter: Karin Härjegård-Oversetter:Eli-Ann Tandberg,MNO-Format:Innbundet-Sideantall:382-Utgitt:2022-Min utgave:2025-Kilde: Reklame / leseeks tilsendt fra Kagge forlag

NYDELIG OM Å GÅ NYE VEIER I LIVET

I fjor på denne tiden besøkte jeg, i litteraturen vel å merke gjennom boken Å isbade blant fjellene,Härjedalen og vaffelstuen i den svenske fjellheimen. Nå har jeg vært en tur tilbake og nå som jeg nettopp har lukket igjen boken og tatt et foreløpig farvel med Hilda,Helena,Louise,Sonja og resten av gjengen, er det med et visst vemod for jeg savner dem allerede. Jeg tipper det var nettopp slik filmteamet følte det når opptakene i fjellheimen over og de skulle dra igjen.

Handlingen i romanen er todelt og i nåtid møter vi selvsagt Helena igjen og hun har kommet over bruddet med Martin i forrige bok. Hun steker fremdeles vafler på vaffelstuen, men samtidig underer hun seg på om livet har litt mer å by på enn det? Hun lengter etter noe mer å fylle livet sitt med, men hva?
Denne gangen må Helena dele mye av oppmerksomheten med en annen hovedperson for i store deler av boken blir vi kjent med Hilda som drev vaffelstuen i mange år, og i disse sekvensene blir vi tatt med tilbake til 1972 og Hilda nærmer seg førti år. Hun er gift med Ragnar og bor sammen med ham på den store gården Fjällnäs, men det er ikke et lykkelig ekteskap. Ragnar mistet kone og et barn i en ulykke for mange år siden og de tar nesten all plass i Ragnars liv. Det eneste som holder Hilda oppe er tiden hun tilbringer på vaffelstuen med vaffelsteking og praten med gjestene som kommer på besøk. Aller helst ville hun har tilbragt tiden med å sy. Hun har et sterkt ønske om å få barn men Ragnar stenger den døren for henne, til hennes store sorg.

En dag kommer det et filmteam fra Stocholm til bygden og Ragnar har avtalt med dem om at de skal komme til vaffelstuen når de er der, selv om det egentlig ikke er sesong for det. Og det går ikke lange stunden før Hilda blir godt kjent med alle filmfolkene, både skuespillere og crewet rundt, og når teamets syerske blir syk får Hilda jobben med å sy kostymene deres. Jo mer tid hun tilbringer med dem, jo mer kjenner hun på at hun ikke føler seg helt hjemme i fjellheimen og i samlivet med Ragnar.

I samtiden kjenner Helena mer og mer på at hun vil utrette noe mer enn kun å steke vafler og når hun kommer over en gammel og forfallen gård med et gårdshus i gult, begynner ideèn om å starte restaurant for seg selv å ta form. Gården heter Fjällnäs og er den samme gården som Hilda en gang bodde på. Helena føler en mer og mer tilknytning til Hilda, og mens jeg leste spant tankene mine på hvordan det hele kunne henge sammen, men ved endt lesing tok viste det seg at jeg tok skammelig feil. Men godt at boken ikke var like forutsigbar som jeg først trodde.

Romanen veksler veldig fint mellom fortid og nåtid, noe som gjør at det blir godt driv gjennom hele boken. Likte også at vi fikk møte Sonja, venninnen til både Hilda og Helena, i begge historielinjene. Det er flere paralleller her for dette handler om to kvinner som tør å gå sine egne veier og som evner å komme seg videre etter at livet har gitt dem en trøkk. Det er litt sorg å spore her også, men kanskje ikke fullt så mye som i den første boken. Litt romanse er det også, i begge historiene, men romanen kunne kanskje vært en smule mer «klissete»?

Härjegård har et nydelig språk, en varm tone og jeg nyter de vakre beskrivelsene av naturen og landskapet, og det er formelig som jeg kjenner duften av nystekte vafler. Jeg likte veldig godt vennskapet som oppstod mellom Helena og Sonja i forrige roman og den fortsetter tildels her også. Men den gode relasjonen hun fikk med Signe fra filmteamet fikk jeg veldig sansen for, og viser at Härjegård kan dette med å bygge troverdige relasjoner mellom karakterene.

Dette var en utrolig skjønn bok, en nydelig fortsettelse fra den forrige boken, og jeg gleder meg stort til at den tredje boken som har tittelen Pianisten vid fjällsjön på svensk skal komme i norsk språkdrakt. Det blir nevnt noen som spiller piano i denne boken, jeg er spent på hvem av dem vi treffer på i neste bok. Kanskje veldig klisjèaktig sagt men alltid er godt tegn når man ikke klarer å legge boken fra seg og bare MÅ lese videre for å se hva som skjer. Jeg er ikke en like stor fan av feelgood som det jeg var før, men denne boken og serien er helt midt i blinken for meg. Syntes nemlig at den pløyer litt dypere enn den gjengse feelgoodbok og akkurat det kan jeg like. Likte den forrige boken veldig godt og denne er helt på høyde med den, tror jeg nesten likte denne hakket bedre.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Karin Härjegård er forfatter og fjellprest i Svenska Kyrkan i Åre. Hun debuterte som forfatter i 2012 med boken «Sorg, det mest gåtfulla i mitt liv» og har siden den gang gitt ut tilsammen åtte romaner. Romanen som på norsk fikk tittelen Å isbade blant fjellene(2024) er den første av tre bøker i serien «Vaffelbruket på fjellet», en roman hun fikk «Årets feelgood» pris for i Sverige i 2022.

HILSEN BEATHE