Forlag: Juritzen
Tittel: Mannen som ikke ville hjem
Forfatter: Roger Pihl
Format: Innbundet
Sideantall: 240
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ på 1 år
Kilde: Lånt av Tine 

Forfatter

Roger Pihl er født i 1954 og er en norsk forfatter,reklamemann og tidligere grûnder. Han har gitt ut en rekke bøker blant annet i lag med Tor Åge Bringsværd med titler som Guide til det danske høyfjellet og Sitater som heldigvis andre mennesker blir husket for. Han var også med og ga ut boken Bokryggpoesi i 2012 sammen med Tiger Gartè.

Leste ferdig denne boken i går men ennå sitter jeg og flirer og ler og rister på hodet av den godeste Valdemar Vågen. Det er ikke den ting han ikke finner på for å bli værende på sykehuset.

Boken begynner jo litt trist med at han forteller om familien som han mistet for litt over 12 år siden når kone og to døtre ble drept i en bilulykke. Han druknet sorgen i arbeid og på den måten var han med på å bygge opp firmaet Global Village, et internasjonalt softwarehus, hvor han nå var direktør.

En dag på vei til et møte blir han påkjørt av en bil og blir innlagt på sykehus. Der blir han imidlertid liggende noen dager før han blir operert fordi det hele tiden kommer inn mer alvorlige tilfeller, sykehuset ber om unnskyldning for dette men Valdemar har allerede blitt vant med omsorgen han får fra sykepleierne at det ikke gjør ham noenting.

Ingen hadde ringt og etterlyst ham, men på en eller annen måte måtte de ha funnet ut hva som hadde skjedd. Valdemar kunne leve med dette noen dager. Mobiltelefonen hans hadde tatt farvel i ulykken, og han tilbrakte det første døgnet sitt på mange år uten at noen ringte for å få tak i ham. Følelsen var fremmed, men valdemar grep seg i å like den, Faktisk nøt han det. Grepet han ikke hadde visst han hadde hatt i mellomgulvet, slapp taket.

Valdemar ligger på firemanns rom og han er den eneste av dem som ligger der som liker eller klarer å holde ut å høre på romkameraten Kristian når han legger ut om sine filosofier om det aller meste og helst er han opptatt med hva som kan være raskere enn lyset.

Det begynner å skje «mystiske» ting som Valdemar bare må finne ut av og han må dermed finne en måte å bli værende på sykehuset for å nøste opp i «mysteriene», samt at han klarer ikke å gi slipp på omsorgen fra sykepleierne helt enda heller så han hadde mange «gode» grunner for å bli værende.
Endelig har han funnet ut at det var mer med livet enn bare å jobbe seg halvt fordervet, og nå begynner moro for alvor og jo lenger ut i historien vi kommer jo mindre troverdig blir det men fy søren så morsomt det er.

DET BLE MANDAG. Valdemar kjente mennesker som hatet mandager, men så lenge de bare skulle en tur på jobben for å sludre om helgens fotballresultater, spise lunsj, drikke kaffe og gå hjem, hadde de ingenting å grue seg til. Valdemar på sin side skulle opereres mot sin vilje. Han bestemte seg for å unnslippe som forrige gang, bare at han nå skulle holde seg langt unna rhinolaryngologisk seksjon.
Det var et stort sykehus med mange avdelinger, så han følte seg temmelig sikker på at han skulle finne en plass han kunne gjemme seg. Han ventet til godt over midnatt før han forlot senga og snek seg ut.

Dette må være en av de morsomste bøkene jeg har lest i år, og da spiller det liksom ingen rolle at det ikke er troverdig,på den måten at dette ikke kunne skjedd i virkeligheten. Karakterene derimot tror jeg på og jeg kan forstå Valdemar sitt valg,livet er mer enn bare jobb og hvem vil vel ikke ha litt omsorg fra andre mennesker av og til? Boken, slik jeg leste den, tar opp flere viktige ting som skjer i samfunnet vårt, blant annet når det gjelder politikk, drift og nedleggelse av sykehus,og at det finnes mange ensomme mennesker der ute som kanskje ikke blir sett. Den forteller kanskje også at det kan være godt å ta livet med ro noen ganger, at man ikke trenger å jage hele tiden.
 Her var det mange herlige episoder og komiske situasjoner at latteren satt aldri langt unna. Forfatteren har flettet mennesker han kjenner inn i historien men dette ble jeg ikke oppmerksom på før jeg leste helt bakerst i boken, men jeg bet meg merke i sykepleieren Caterina  med italiensk opphav og da gikk selvfølgelig tankene til forfatteren bak «Jeg sluttet å telle dager.»Litt artig vri det der. Enkelte kapitler hadde andre fortellerstemmer og disse ble til slutt flettet inn i selve historien og gav mening.
Dette er som sagt en  utrolig morsom bok som jeg anbefaler på det varmeste.