Det var coveret som gjorde at jeg ble oppmerksom på denne boken og da jeg leste bakpå at den handlet om rotløshet og familiehemmeligheter var jeg solgt.
Sånn  ble det er ikke en selvbiografi men det kommer tydelig frem av boken at deler av det forfatteren skriver om er selvopplevd, blant annet at hun selv har opplevd denne følelsen av å ikke høre til i likhet med Risten i boken. I tillegg har hun norske og samiske foreldre, de ble skilt og hun vokste opp i Danmark, akkurat som Risten.

Romanen starter i 1974 og vi treffer Knut og Rihtta for første gang, Knut er norsk mens Rhitta er samisk. De bor i samme huset som moren til Rihtta, Àkku, oppe i Kautokeino.

Deretter tar historien oss frem  til 2007 og Risten eller Kirsten som Grethe har valgt å kalle henne har blitt voksen og selv blitt mor. Hun bor i København med familien sin.

Når Risten var liten og bodde sammen med familien sin oppe i Kautokeino satt hun ofte å snakket med bestemor Àkku, som var overtroisk og pratet ofte om det farlige nordlyset og de skumle underjordiske halemenneskene. Risten fikk beskjed om at hun kunne beskytte seg mot dem ved å alltid bære på sølv, og denne overtroen bar  Risten med seg gjennom hele oppveksten og som voksen.
Foreldrene skilte lag og Risten ble med faren og den nye damen hans Grethe til Danmark.

Det var i disse tidlige årene, på fanget til Àkku, at Risten lærte å være redd for de underjordiske.
Mens gyngestolen knirket fram og tilbake, fortalte Àkku om mystiske, underjordiske vesener som ikke tålte korsets tegn.
«For den som holder seg skjult for Guds åsyn skal til evig tid leve i skjul for hans ånd», siterte hun fra bibelen sin. Hun fortalte om underjordiske kvinner som lokket mennesker ned i huler under skogen og aldri slapp dem fri igjen. Om at alle kunne bli lokket, men det var mest menn og barn som ikke kunne motstå deres myke bevegelser og lyse sang. Dessuten kunne de finne på å kle seg som mennesker, så man ikke umiddelbart kunne se at de hørte til under jorda.

Det meste av handlingen i boken foregår i Danmark og handler om oppveksten til Kirsten, om hvordan livet hennes var sammen med Grethe og faren.
Grethe hadde et hus på Jylland og hadde noen båtflyktninger boende nede i kjellerleiligheten med det samme de flyttet ned dit,da var Kirsten syv år. Der møtte hun den vietnamesiske gutten som Grethe valgte å kalle Niels.
 Kirsten og Niels ble veldig gode venner og snart var de uadskillelige.

Det er først som voksen at Kirsten møter moren sin igjen, og det møtet ble noe helt annet enn det hun hadde forestilt seg på forhånd.

Kirsten står i vinduet og ser dem kjøre. Hånden til Grethe flagrer ut av ruta. Som om hun ikke kan forestille seg annet enn at Kirsten står og vinker.
Kanskje hun likevel skulle ha gitt dem en sjanse til å forberede seg på det. Ha fortalt dem at nå skjedde det. At hun reiste opp dit. At hun skulle treffe moren sin. Skulle møte Rihtta for første gang siden den gang. 

Dette var både gripende og velskrevet, og jeg likte veldig godt innblandingen av det overtroiske som vi fikk små drypp av hele veien. Forfatteren har vært flink å bygge karakterer selv om kanskje ikke alle fikk like mye kjøtt på beina, blant annet kunne jeg ønske at vi fikk enda mer kjennskap til Ravna som er tanten til Kirsten. Hovedpersonen kom vi tett innpå og jeg identifiserte meg tildels med henne og kunne kjenne igjen noen av følelsene hun satt med. Noen av personene fikk jeg sansen for mens andre ble jeg lettere irritert på. Blant annet Grethe som slett ikke var så snill som hun skulle gi uttrykk for, men samtidig var faren enda verre for en mer tafatt type skal du lete lenge etter. Han var fornøyd bare han fikk danse etter Grethe sin pipe eller fikk sin lille kosestund for seg selv før ettermiddagskaffen. Han kunne vist litt mer engasjement for det som skjedde rundt ham. Det var interessant å lese litt om den samiske kulturen og dette med det overtroiske. Vi hørte en del om Læstadius, en predikant som Àkku og senere Isak snakket en del om, deler av familien til Kirsten var en del av denne menigheten.
 Jeg forundret meg selvfølgelig underveis på hvordan en mor kan gi barnet fra seg så lettvint som Rhitta gjorde den gangen, dette får jeg en avklaring på helt på slutten og jeg så ikke helt den komme, men kanskje jeg burde ha gjort det?
 Det meste av handlingen fremstod som troverdig men det var et par ting å sette fingeren på, blant annet at Kirsten etter en hendelse som gjorde henne trist fikk lov til å bo ute i vedskjulet ute i hagen i flere måneder for hun nektet å bo inne i huset, eller når hun var 12 år  så reiste Knut og Grethe på ferie og lot henne være alene hjemme i over en uke. Dette hadde vel ikke kunne skjedd i virkeligheten(?)
 Det er gripende å lese om Kirsten som helt fra hun var barn prøver å tviholde på sin samiske identitet, blant annet ved å beskytte seg mot de underjordiske og det vonde nordlyset.Dette er en fortelling som til tider er veldig mørk uten at den mangler humor av den grunn, for ja, jeg har flere ganger fått frem smilet underveis.
 Dette var en bok jeg trodde jeg leste i forbindelse med bokbloggerprisen 2014 men det var helt til jeg oppdaget at boken kom ut i Danmark i fjor, men likevel så håper jeg at flere tar seg tid til å plukke opp denne boken for den fortjener å bli lest.
Anbefales!