Forlag: Liv
Tittel: Jordtårer
Forfatter: Frode Eie Larsen
Format: Innbundet
Sideantall: 272
Utgitt: 2013
Utfordring: 100 bøker på 1 år ( Bøker lest i 2013)
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Forfatter

Frode Eie Larsen er født i 1973 i Larvik og er en norsk krimforfatter.Han jobber også med markedsføring. Han debuterte med krimromanen Hemmeligheten i 2011 og i 2012 ga han ut Frostrøyk.

Helt på tampen av fjoråret hadde jeg mitt aller første møte med forfatteren Frode Eie Larsen gjennom boken Jordtårer,og det ga mersmak. Heldigvis så har jeg de to først bøkene liggende slik at jeg får lest dem før forfatterens fjerde bok kommer ut senere i år. Ja,enda så opptatt jeg er av å lese bøker kronologisk så har jeg gjort et unntak i dette tilfelle. Ut fra omtaler jeg har lest av denne og hvor den som har skrevet om boken har lest de to forrige bøkene så sies det at det har det vært en fin utvikling underveis i forfatterskapet, når jeg har valgt å lese den nyeste boken først får ikke jeg med meg utviklingen på samme måte men det er noe jeg må ta med når jeg valgte å lese de i den rekkefølgen som jeg har gjort, det blir uansett veldig spennende.

I Jordtårer treffer vi den 16 år gamle Torstein som har downs, han bor alene sammen med faren sin i en liten bygd på østlandet. Torstein elsker å grave og det er når han har gravd et ekstra stort hull i bakken at det dukker opp noen beinrester og en hodeskalle. Faren,Tollef  tilkaller en journalist, politi og presten i bygden, ikke at han har mistanke til  noe men funnet som er gjort må gis beskjed om til de rette instanser. Men som du sikkert har gjettet deg til så  er dette funnet bare starten på gåten som etter hvert skal løses.

Vi blir også kjent med journalisten Oskar Myhre og den mildt sagt nysgjerrige kjæresten hans Jessica  og de er med fra starten av etter det jeg har skjønt.Uansett så fikk jeg sansen for henne, likte måten hun resonnerte seg frem til ting på ,ting hun egentlig ikke hadde noe med å gjøre og at hennes egenskaper skulle være med på å løse saken for politiet.
 Politimannen Eddi Stubb og kollegaen hans Kari  blir vi naturlig nok også presentert for selv om vi ikke fikk vite så mye om henne som privatperson i denne omgang.

-Normalt sett har ikke menn en skjult agenda. De er enklere slik, i motsetning til kvinner.Eddi nikket gjenkjennende til karakteristikken.-Med presten føler jeg det er annerledes.-Det er mye han ikke forteller oss, supplerte Eddi.-Nettopp, og det åpner for et ganske interessant spørsmål. Hvorfor?Eddi hadde alltid ment at Kari var en av de dyktigste etterforskerne ved Larvik politikammer. Nå som Jørgen Holst hadde tatt permisjon på ubestemt tid for å leve ut forfatterdrømmen våget han til og med å påstå at hun var den beste.

Tenåringene Venke og Daniel, foreldre til lille Amalie er andre karakterer i boken, og jeg må si at jeg ble mektig irritert på Daniel som fremstod høyst umoden og overhodet ikke klar for rollen han hadde kommet i. Ikke at jeg er noe voldelig av meg til vanlig, men jeg fikk lyst i filleriste han for å si det mildt.
Her skjer det noe som er litt på siden av det som er hovedtemaet i handlingen noe jeg likte og som var med på å gjøre  boken enda litt mer spennende selv om jeg hadde en kraftig mistanke til hvem som stod bak før det ble avslørt.

 Siden Amalie kom til verden for fem måneder siden var alt snudd på hodet. Hele livet sirklet rundt den vakre, lille datteren,men lykkefølelsen ble ofte overmannet av utmattelsen. Daniel var det overhodet ingen hjelp i, enda han hadde vært så positiv da de fikk barnet. Selvsagt skulle han bidra.» Dette klarer vi Venke,sammen.»Sammen?Yeah rigth, tenkte hun.I Daniels hode innebar det å hjelpe, rundt fem minutters lek hver dag. Resten av tiden brukte han på seg selv.Spille dataspill, røyke, være med kamerater.

Jeg vet ikke helt hva det er med meg og gamle folk, jeg bare elsker å lese om de og den gamle nabokonen Harriet Gjone ble intet unntak. Hun har en trist historie og jeg kan forstå hennes reaksjoner på ting uten at jeg kan si at jeg er enig i valgene hun har gjort og fremdeles gjør. Men hun var vel den personen i boken som gjorde mest inntrykk på meg utenom Torstein.

Boken er veldig lettlest og språket flyter fint, det er godt driv hele veien og det blir aldri kjedelig underveis. De løse trådene blir nøstet opp i før boken avsluttes. Korte kapitler og skifting av fortellerstemmer gjør at sidene bare fyker avgårde, det eneste jeg stusset litt på til å begynne med var de kapitlene hvor Oskar hadde fortellerstemmen og forfatteren brukte jeg-form, men dette var noe man ble fort vant med og om jeg hadde lest de to første bøkene først og visst at han hadde vært med fra starten  av så hadde jeg sikkert ikke reagert i det hele tatt. Karakterene forfatteren har skapt fremstår som meget troverdige og kunne godt ha vært personer som faktisk eksisterer. Jessica kunne minne meg litt om Puck fra Maria Lang sine bøker og de som kjenner meg litt vet at jeg elsker de krimbøkene og har stor sans for Puck, dette gikk selvfølgelig rett hjem hos meg. Det er mye mer jeg kunne tenkt meg å skrive men er litt redd for å fortelle for mye om selve handlingen og dermed ødelegge litt av spenningen og det vil jeg ikke.
Dette blir en spennende forfatter å følge videre og jeg håper at han har mer på lager, jeg gleder meg til den neste boken hans og i mellomtiden skal jeg kose meg med begynnelsen. Har du ikke hørt om Frode Eie Larsen enda så er det på høy tid at du biter deg merke i navnet med det samme.
Anbefales!

Andre som har blogget om boken:
Anita
Tine
Berit