Det har vært VM-feber her i et par uker og det er endelig vanlig hverdag igjen. VM-feber til tross så har jeg fått lest litt innimellom slagene og jeg blir sjeleglad hver gang Bookbites står meg bi med de siste nye utgivelsene. Her er fire bøker jeg har lest de siste par ukene.

Original tittel:Giù nella valle-Norsk tittel: Nede i dalen-Forfatter: Paolo Cognetti-Oversetter: Jon Rognlien-Format:Ebok-Sideantall:128-Utgitt:2023-Min utgave:2025-Forlag:Cappelen Damm-Kilde:Lånt på Bookbites

Forfatteren av denne boken har skrevet bøker med handling fra høyfjellet men denne gangen har han tatt turen ned i dalen for å beskrive historien til to brødre som er oppvokst der. Vi får høre om faren som plantet et tre for hver av sønnene sine,det første for Luigi som er eldst og den andre for Alfredo. Brødrene er høyst ulike av natur for Luigi er skogvokter og har aldri vært utenfor hjemstedet, mens Alfredo er en rastløs bråkmaker som flyktet til den kanadiske tundraen. Luigi er sammen med Elisabetta og venter barn med henne, Alfredo vender tilbake til hjemstedet. Selv om brødrene er høyst ulike av natur så har de flere ting til felles, de liker å drikke og kan holde det gående i dagevis, akkurat som faren deres i sin tid, og de har en felles arv etter faren, et falleferdig hus langt inne i skogen.

Det er ganske mange grusomheter som beskrives i denne romanen som jeg først trodde var en novellesamling for vi får beskrivelser fra flere ulike perspektiver, og den aller første stemmen var en tispe, som hadde funnet seg en ny kjæreste, men han var nærmest besatt på å gå til angrep på andre hannhunder. Begge brødrene får komme til ordet og det samme gjør Luigi sin kjæreste Elisabetta. Jeg likte denne noe harde romanen som beskriver mange av livets realiteter på en usminket og usentimental måte. I etterordet forteller forfatteren at denne boken er en slags litterær versjon av Bruce Springsteens Nebraska. Mange fine skildringer av dyreliv og natur som kan passe fint for fjellvante lesere. Likte godt denne knappe, nakne prosaen forfatteren hadde så jeg leser gjerne mer av ham. En fin liten roman om tilhørighet, blant annet.

ROMANEN ANBEFALES!

Original tittel: La Carte Postale-Norsk tittel: Postkortet-Forfatter: Anne Berest-Oversetter: Henninge Margrethe Solberg-Format:lydbok-Sideantall:448-Utgitt:2021-Min utgave:2025-Forlag:Gyldendal-Kilde:Lånt på Bookbites

Denne boken har jeg lyttet til for det var det eneste som var ledig på Bookbites og jeg klarte ikke vente på eboken, men denne skal jeg garantert skaffe meg i papir når den kommer på salg en gang for denne boken var virkelig god.

I januar 2003 dukker det opp et postkort uten avsender hjemme hos forfatter Anne Berest, motivet på kortet er av operahuset i Paris, det er ingen avsender på kortet og det eneste som står på kortet er navnene,Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Dette er Annes mormors foreldre, bror og søster, som alle døde i Auschwitz i 1942. Det oppstår en diskusjon innad i familien om hvem som kan ha sendt dette kortet, men det ble av ulike grunner lagt til side og det skulle gå seksten år før det ble funnet frem igjen.
I 2019 bestemmer Anne seg for å finne ut hvem som sendte det mystiske postkortet og undersøkelsene hun gjør seg, både ved hjelp av moren,en krimolog og privatdetektiv fører henne hundre år tilbake i tid.

Boken er delt inn i tre deler hvor den aller første er en familiesaga som starter i Russland i 1919, er innom både Palestina og Franrike, og varer frem til utgangen av andre verdenskrig. Her får man ta del i de grusomme forholdene i Auschwitz og gjennom denne slekten som nærmest ble utryddet i konsentrasjonsleiren får man jødenes historie.
I andre del av boken får man forfatterens egne opplevelser av å vokse opp som en ikke-praktiserende jøde men samtidig ha tyngden av morens families historie hvilende over seg. Mens den siste delen er mormorens historie som fortelles, hvor hun ble adskilt fra foreldre og søsken, og årene etter krigen.

For en medrivende og godt fortalt bok dette var! Forfatteren har et veldig godt språk og det flyter lett.
Det er ikke første bok jeg leser om andre verdenskrig,men likevel fant jeg denne uhyre interessant og gripende. Det blir heller ikke den siste for vi må aldri glemme, og aldri ta friheten for gitt.
Forfatteren veksler galant mellom de delene som er autofiksjon og de delene hvor hun har samtaler med moren og andre underveis. Det stod også et sted at selveste Nathalie Sarraute hjalp folk som stod i fare for å bli oppdaget, russiske jøder, lot dem få være der hos henne. Den franske forfatteren var jo opprinnelig russisk selv.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

Original tittel:L’Autre fille- Norsk tittel:Den andre datteren-Forfatter: Annie Ernaux-Oversetter:Henninge Margrethe Solberg-Format:Ebok-sideantall:74 -Utgitt:2011-Min utgave:2025-Forlag:Gyldendal-Kilde:Lånt på Bookbites

Dette er en av de bøkene jeg kommer til å kjøpe i papirutgave for Annie Ernaux fortjener å stå i hyllen. En utrolig sterk,medrivende og sår fortelling og i boken henvender Ernaux seg til sin ukjente søster som døde lenge før hun selv ble født.
Annie er 10 år gammel når hun overhører moren snakke med en annen kvinne, om dattere som døde av difteri, bare seks år gammel. Hun var mye snillere enn hun der,kunne hun si og nikke bort mot Annie.
Seksti år etter setter Annie seg ned for å skrive Den andre datteren og det er hun selv som er den andre. Hun snakket aldri med foreldrene om den ukjente søsteren men spørsmålene dukker selvsagt opp hos Annie. For hvor mye av foreldrenes sorg over tapet av den lille datteren hatt å si for deres forhold til Annie? Var kjærligheten de gav henne egentlig tiltenkt hun som døde?
I boken stiller hun også spørsmål om hun i det hele tatt hadde blitt forfatter om søsteren fikk vokse opp. Mange sterke og eksistensielle spørsmål og tema blir tatt opp i denne lille flisen av en bok, men få er så god på å fortelle mye med få ord som Annie Ernaux gjør. Hun skriver så levende om det hun går gjennom slik at det blir som om vi, leserne, sitter der med henne i dette sorgarbeidet,som jeg tenker denne boken er en del av. Igjen en innertier fra novelprisvinneren.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Original tittel:Die Geschichte vom alten Kind–Norsk tittel: Det gamle barnet-Forfatter: Jenny Erpenbeck-Oversetter: Format:Ebok-sideantall:104 -Utgitt:1999-Min utgave:2025-Forlag: Oktober forlag-Kilde: Lånt på Bookbites

Jeg har lest noen romaner av denne tyske forfatteren men jeg har ikke likt alt jeg har lest av henne, så ærlig må jeg være. Men denne nye romanen som er forfatterens debutroman fra 1999 falt jeg pladask for. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til det fantastiske coveret og er litt «misunnelig» på de som har vært så heldig å få boknett med dette motivet. Uansett, dette er en bok jeg kommer til å skaffe meg i papir en gang for denne fikk jeg lyst til å lese flere ganger! En fabelaktig debut fra Erpenbeck.

Denne kortromanen handler om en 14 år gammel jente som blir funnet på gaten i Dresden og i hånden bærer hun på et tomt spann. Denne svinger hun lett frem og tilbake,nærmest for å ønske velkommen den lille lyden det laget, og som kanskje fikk henne til å føle seg litt mindre alene.
Ingen vet hva hun heter eller hvor hun kommer fra, ikke engang hun selv. Hun blir plassert på et barnehjem hvor hun blir et lett offer for de andre barna,men merkelig nok omfavner hun offerrollen og trives med å være nederst i hierakiet. Hun ser mye eldre ut enn alderen skulle tilsi, hun har et stort hode og en uformelig kropp som minner mer om noe som ikke er ferdig ennå.
Til tross for sitt utradisjonelle utseende gjorde hun alt hun kunne for ikke å bli lagt merke til og svarer gjerne feil med vilje. Samtidig virker det som hun ikke har sine egne meninger eller egen personlighet, men tar gjerne litt etter de andre.
Hun er mye syk og oppdager etter hvert gleden med å måtte ligge på sykestuen,det er noe med tiden som står mer stille der.
Dette var en fascinerende fabel som sikkert med fordel kunne vært lest flere ganger, det rakk jeg ikke denne gangen siden jeg har en lei tendens til å trykke bøkene vekk med det samme de er lest ferdig. Det er en kort bok og ganske så intens, og jeg følte på et ubehag mens jeg leste. Det handler om utenforskap og jeg som leser blir selvsagt nysgjerrig på hva som får denne unge jenten til å få en slik negativ innstiling til livet. Hvilket traume har hun egentlig vært gjennom? En ubehagelig, velskrevet og dramatisk debut fra Erpenbeck. Ble litt glad i denne noe spesielle jenten jeg.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!

HILSEN BEATHE