Forlag: Oktober
Tittel: Fleur
Forfatter: Marit Husvik
Format:Ebok
Sideantall: 218
Utgitt: 2014
Utfordring:100+ bøker på 1 år, bokbloggerprisen 2014
Kilde:eBokBib

Forfatter

Marit Tusvik er født i 1951 og er en norsk forfatter, dikter og dramtiker. Hun debuterte som forfatter i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisen til Mandarinlandet. Hun har etter det gitt ut en rekke romaner, barnebøker og skuespill i tillegg til flere diktsamlinger. De to første skuespillene hennes er også filmet for fjernsynet. Hun har mottatt en rekke priser for sitt arbeide og jeg kan nevne blant annet Ibsenprisen, Amalie Skram-prisen, og nynorsk litteraturpris og  i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.






Fleur er historien om den unge norske kvinnen Maria som drevet av en lengsel, ikke bare etter å finne sin plass på jorden, men å finne sin plass i kosmos bestemmer seg for å reise til Tunisia for å delta på en internasjonal dugnad. For like etter at hun hadde tatt ferdig artium kom hun over en artikkel om at de trengte folk som kunne være med å rydde opp etter en flom og de skulle grave grøfter samt ordne flomskadede hus.
For å skaffe penger til å dra tok hun jobb som stuepike på et hotell og foreldrene hennes var ikke bare overlykkelig over at hun skulle dra, men faren forstod hennes behov for å dra bort fra alt det kjente for en periode, forstod hennes eventyrlyst.

Det var ungdommer fra nær sagt alle verdens land som skulle være med å rydde, og den leiren Maria var kommet med i bestod av ungdommer fra blant annet Sveits og Kina, og det meste av kommunikasjonen foregikk på fransk.
Når hun møtte Aziz, den afrikanske guiden for første gang ble hun så fascinert av hvor pen han var og når de skulle presentere seg så klarte hun ikke å si navnet sitt og dermed kalte han henne for Une fleur, en blomst og derav tittelen på boken. Vi fikk også et lite innblikk i hvordan de jobbet ved denne leiren og om venninnene hun fikk seg der.

Maria og Aziz fikk ganske snart veldig god kontakt og ble svært forelsket i hverandre og når leiren var over og det var tid for Maria å ta fatt på hjemreisen, bestemmer hun seg for å bli værende og til tross for hun var en roumija,en fremmed så føltes det å komme til Tunisia som å komme hjem for henne. Og Aziz tar henne med seg hjem til oasen der han bor, like i nærheten av Sahara ørkenen.

Her treffer hun og blir godt mottatt av foreldrene hans, og hun blir introdusert for kameraten hans Bab, en kunstnersjel som Maria får skikkelig sansen for, selv om han drikker hårvann fordi det er alkohol i det, det er nemlig forbudt å drikke alkohol, men ikke forbudt med hårvann.



Vi får ta del i deres liv der nede hvor de skal prøve å etablere seg, og ikke alt er bare fryd og gammen for etter hvert kommer det  noen skjær i sjøen og jeg kjente at jeg ble litt små provosert av Aziz noen ganger hvor han opptrådte veldig egoistisk og jeg kunne ikke begripe hvorfor ikke Maria reagerte på det, eller fant seg i det. I noen situasjoner hvor det var veldig viktig at han var en støtte for henne så trakk han seg unna. Mye av hans oppførsel kommer sikkert av at det er slik kulturen er det nede men jeg ble ikke mindre provosert av den grunn.Men nå var han ikke bare provoserende da, det skal sies.

Hver natt sov de i rommet uten tak, og da de første solstrålene traff dem over muren om morgenen, gikk de inn i Azizs mørke rom og sov videre. En slik morgen våknet Maria av at Aziz løp ut av rommet. Det hørtes ut som om noen skrek, og hun hørte Dède og Aziz rope til hverandre, og da det ble stille og han ikke kom inn igjen, gikk hun utfor å se. Aziz satt på sengen til Dède og spiste en grillet nyre. 
Ville hun ha? Han rakte Maria en bit. Naboen hadde fått barn og nå hadde de slaktet en geit, forklarte han da Dède kom inn porten. Hun viste fram det hun hadde i hendene: et hjerte. Det glinset. Jeg fikk hele, sa hun stolt og gikk for å grille det. Jeg trodde dere kranglet, sa Maria. Men de kranglet ikke,sa Aziz. Det var bare det at Dède aldri sluttet å protestere.

Dette var en meget stemningsfylt, godt og tildels poetisk skrevet kjærlighetsroman med mange nydelige skildringer av både mennesker og landskap. Det var nesten som jeg lå der på en seng under åpen himmel jeg også og tittet opp på stjernene.
Jeg ble fascinert av Maria for at hun var så modig og reise i så ung alder og at hun tok valget om å bli værende i et fremmed land som slettens ikke føltes fremmed for henne. Det er i seg selv ikke bare bare å innlede et forhold til et annen menneske men jeg vil tro at et forhold mellom to  fra så ulike kulturer vil by på noen ekstra utfordringer i tillegg.

Det var flere karakterer jeg fikk sansen for, blant annet Dède, moren til Aziz som tok veldig godt imot den norske jenta, og som ville vise henne månen på himmelen fordi hun hadde det for seg at Maria ikke kunne se den hjemme i Norge. Jeg liker godt å lese bøker fra andre kulturer så fjern fra vår egen og denne ble intet unntak. De herlige beskrivelsene av landskapet rundt gjorde at jeg fikk lyst til å legge ut på en reise jeg også, og ikke bare det, men å se de fantastiske fargene med egne øyne og trekke inn de ulike duftene.Ja, det hadde vært helt herlig. Jeg beundrer de som følger drømmene sine og reiser ut på slike eventyr.
Anbefales!