NÅR MAN HEIER MEST PÅ EN OVERGRIPER..

Jeg er ikke ukjent med Helene Uris bøker men jeg har for det aller meste lest bøkene hennes om språk i tillegg til et par av romanene hennes.
Gleden var likevel stor når jeg så at hun skulle komme med en ny roman, og hadde tittelen hennes med i innlegget mitt over interessante titler for 2026. Bookbites stod meg heldigvis bi i helgen som var og boken som skulle vise seg å være riktig så kontroversiell er nå lest. Og for å være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke om den og det som nesten er aller mest skremmende er at Uri har fått meg til å få mer sympati med overgriperen enn med offeret.

Romanen handler om den middelaldrende Bjørn som etter en skilsmisse flytter hjem på gutterommet og etter hvert overtar huset når foreldrene går bort. Han er en ensom mann med et helt hus for seg selv og han bestemmer seg for å bygge en sokkelleilighet han skal leie ut.
Der flytter Anne Marie inn sammen med datteren Angelica på fire år. Hun er student og jobber deltid, uten noe særlig nettverk rundt seg. De utvikler ganske snart et vennskap hvor de egentlig utnytter hverandre, hun med å trille ham rundt lillefingeren for å få det som hun vil, spiller dum og deilig, mens han nyter de stundene hvor han kan leke familiefar, og kommer stadig innom for å fikse noe i huset eller sitte barnevakt. Det utvikler seg til et ganske varmt vennskap hvor de feirer jul sammen og er på mange måter en slags familie selv om det aldri er romantiske følelser fra hennes side, mens han har et ønske om et slags familieliv. Beskjeden om at han og ekskonen ikke kunne få barn i lag, var mye av grunnen for skilsmissen.
Dette noe skjøre vennskapet holdt gjennom mange år og jeg likte godt sekvensene som tok for seg relasjonen dem immellom. Men et sted underveis skjer det en del overskridelser og hendelser som leder opp til den faktiske forbrytelsen hvor en overvåker og filmer folk i deres mest private stunder uten deres vitende og vilje.

I romanen får begge hovedkarakterene kommer til orde, og gjennom samtalene de har med sine respektive advokater før rettsaken får vi som lesere ta del i fortellingen. Jeg liker grepet og det fungerer godt, samtidig tar det vekk litt av intensiteten i fortellingen. Jeg syntes at Bjørn fikk en noe mer utfyllende introduksjon som karakter, noe som gjorde at jeg kom godt innunder huden på han mens jeg ikke gjorde det samme med Anne Marie. Hun fremstår veldig usympatisk og frekk,en person som tar seg litt vel mye til rette.

Romanen er bygget på hendelser fra virkeligheten og akkurat når jeg begynte på boken i helgen var det skriverier i flere aviser hvor en av de berørte i saken stod fram og ville ha boken stoppet. Jeg tror dessverre ikke de kommer noen vei med det, selv om jeg godt kan forstå at det kan føles belastende for de involverte. Samtidig vil jeg tro at det blir ekstra belastende å stå frem i avisen med navn og bilde i tillegg, men så er det også slik at dommer i Norge er offentlig tilgjengelige så hvem som helst kan lese dem om de skulle ønske det.

I dette innlegget skal jeg selvsagt si min mening om boken uavhengig av skriverierene og uenighetene som har kommet i kjølevannet av utgivelsen. Men det er ikke til å stikke under en stol at det ble litt «ødeleggende» å lese de artiklene samtidig som jeg leste romanen for jeg måtte hele tiden minne meg på at det var en roman jeg leste, men jo lenger ut i boken jeg kom jo mindre fremstod den som en roman i mine øyne.

Nå skal det sies at Uri har valgt å bruke de faktiske rettspapirene som en del av romanen, mens alt det andre er fiksjon, eller det vil si at de kriminelle handlingene som ble gjort er basert på virkelige hendelser selv om detaljene er endret på. For meg som leser ble det noe «forstyrrende» og gjorde det vanskeligere for meg å vite hva som var fiksjon og hva som ikke var det. Det burde kanskje ikke spille noen rolle og til vanlig hadde det heller ikke det, men sånn ble det når jeg leste boken når det «stormer» som verst i media.
Det litterære grepet med å ha med de faktiske rettspapirene tilfører ikke romanen noe som helst for de bekrefter jo bare det jeg allerede har lest på de foregående sidene. Det står i forordet at hendelser og personer er fiktive men at de kriminelle hendelsene er basert på en sak fra virkeligheten. Men det er flere hendelser som ikke er av kriminell karakter som står beskrevet både i romanen og i saksdokumentene. Da blir det ekstra vanskelig for meg som leser å vite hvor mye som er hentet fra virkeligheten og hvor mye som er fiksjon.

Det er ingen tvil om at Uri har skrevet en god bok om et aldeles viktig tema som må snakkes om, for det har vært flere saker i media de siste årene hvor folk har blitt filmet uten at de har samtykket til det. Det å overvåke leieboerne, filme dem i deres mest intime stunder for sin egne lysters skyld er ekkelt og vemmelig. Det er mildt sagt ikke greit og slike folk må få straff.
At man slett ikke var så trygg som man trodde man faktisk var må være vondt for dem som blir utsatt for et slikt grusomt svik. Samtidig var ikke motparten helt uskyldig heller, selv om hun selvsagt ikke «fortjente» å bli spionert på på det viset. Men slik de ulike karakterene er fremstilt i romanen så blir jeg nesten mer irritert på henne som utnytter ham for økonomisk vinning og utnytter hans følelser ovenfor henne, og nærmest «forsvarer» ham for det grusomme han tross alt gjorde. Og det er nesten det mest skremmende her.

Det er definitivt en roman som engasjerer og jeg vil tro at det er en perfekt bok for en lesesirkel for her er det mye å pakke ut og diskutere.
Personlig skulle jeg ønske at Uri hadde diktet opp alt selv og ikke blandet fiksjon med virkeligheten på denne måten. Romanen kunne fint ha vært basert på en virkelig hendelse samtidig som hun hadde diktet opp alt selv, jeg ser ikke helt hvordan grepet om å ha med de faktiske rettspapirene skulle ha noen litterær effekt. Jeg tror at når Uri først skulle skrive en ny roman hadde den fortjent å stå mer på egne ben.

Det er ingen dårlig bok selv om jeg tror den kunne vært bedre med litt andre grep, likevel tenker jeg at det er en viktig bok så jeg vil gjerne anbefale deg å lese den.

Forfatter

Helene Uri er født i 1964 og er en norsk forfatter. Uri har doktorgrad i språkvitenskap og har tidligere jobbet ved universitetet i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2001 med romanen Dyp rød 315 og har siden den gang gitt ut en rekke romaner, barne- og ungdomsbøker i tillegg til dokumentar-og faktabøker. Hun har fått flere priser for sitt arbeide. Årets roman I mitt lune hi har utgangspunkt i en virkelig hendelse.

HILSEN BEATHE