Forlag: Spartacus
Tittel: Ti tusen skygger – En historie om Norge og de spedalske
Forfatter: Bjørn Godøy
Format: Innbundet
Sideantall: 257
Utgitt: 2014
Sjanger: Sakprosa
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Bjørn Godøy er født i 1969 og er  cand. philol. i historie. Han har tidligere jobbet med dokumentarfilm, blant annet som manusforfatter på tv-serien «På jakt etter Paradiset» om Thor Heyerdahl. Han har tidligere skrevet boken Solskinn og død – Nordmenn i Kong Leopolds Kongo.










Når jeg holdt på med romanen Jeg sluttet å telle dager som er skrevet av Caterina Cattaneo kom jeg over denne sakprosa boken som handlet om det samme teamet, nemlig spedalskhet, og det ble naturlig å lese den i samme slengen. Det dukket opp enda en bok, om legen og forskeren D.C. Danielssen, på VB bokmøte litt senere og dermed ble det til at jeg leste den også. Dette ble til et aldri så lite «prosjekt»som både meg og Tine har hatt i noen uker, det har vært både spennende og interessant.

 Ti tusen skygger henspeiler forøvrig til det minst antatte antall mennesker som ble angrepet av denne grufulle sykdommen her til lands. Dette sier forlaget om boken:

Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.

På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv. 

I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid – i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet. 

Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.


Å bli rammet av spedalskhet var en tragedie for dem det gjaldt, og ikke bare var det hva sykdommen gjorde med kroppen deres men det var også frykten, uhyggen og ikke minst skammen som fulgte i kjølevannet.
Over en lang periode sendte myndighetene forskere rundt om kring i Norge og da fortrinnsvis på kysten av vestlandet og helt opp til  Tromsø. Det ble fort klart at det var folket langs kysten som ble rammet av disse grusomhetene og mange mente at måten de levde på var en medvirkende årsak at de ble rammet.  Det fantes to former for lepra en glatt og en knudrete form.

En av dem som reiste rundt for å studere sykdommen var den unge legen Johan Lauritz Bidenskap  fra Drammen men han var aller mest opptatt av de sosiale og kulturelle forholdene og mente at folk ute på bygdene på vestlandet bodde så elendig i forhold til eller i landet. De bodde i laftede bygninger med en diger , åpen steinovn like ved inngangsdøren, såkalte røykovnstuer. ellers i landet hadde disse blitt byttet ut med ovner og peiser med skorstein for lenge siden. Han kom også frem til at urenslighet og fattigdom var en av årsakene at folk ble syke av lepra, i tillegg til for lavt inntak av kjøtt.

En annen var den kjente folkelivsgranskeren og presten  Eilert Sundt som hadde mange av de samme synspunktene som Bidenskap men som følte seg mye mer hjemme blant vestlendingene enn det Bidenskap gjorde.

Johan Ernst Welhaven, far til dikteren Johan Sebastian Welhaven, var den siste presten som deltok i den vitenskapelige diskusjonen om spedalskhet i Norge og var en avholdt prest ved St. Jørgen hospitals kirke.

Landet vårt var i stor endring på 1800-tallet og de spedalske fremstod som nasjonale avvikere som ikke passet inn i bildet av Norge.

Det ble også bestemt at alle spedalske skulle registreres for å finne ut hvor mange det fantes, og alle skulle isoleres i institusjoner, kvinner og menn hver for seg for å hindre nye generasjoner spedalske.
 Her i Bergen var det tilsammen tre institusjoner for de spedalske; St.Jørgen, Pleiestiftelsen no.1 og Lungegårdshospitalet som brant bare få år etter at det stod ferdig.

Mange spedalske prøvde å skjule at de var syke i frykt for å bli sendt vekk fra familien og hjemstedet sitt.

Vi får selvfølgelig høre historien om Peder Olsen Feidie, han som fortalte sin historie gjennom diktet klagesangen, han ankom St. Jørgen hospital  i 1832 og bodde der til han døde i 1849. Han hadde den glatte formen for lepra.

Vi møter også igjen D.C. Danielssen og Gerhard Armauer Hansen som vi fikk kjennskap til i romanen Jeg sluttet å telle dager. Disse legene var en periode svigerfar og svigersønn når Armauer Hansen giftet seg med den ene datteren til Danielssen. Begge disse legene prøvde ved flere anledninger å smitte seg selv med lepra i et forsøk på å finne ut hvordan sykdommen oppstod og hva den kom av. Armauer Hansen var av den oppfatning at dette var en smittsom sykdom, vi vet også at han uten å spørre om tillatelse smittet en kvinnelig pasient (Kari Spidsøen), som allerede var syk med den glatte formen, med den knudrete formen ved å stikke en nål inn i øyet hennes.

Jeg merker at dette emnet interesserer meg veldig og jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette,men jeg skal la det være noen overraskelser igjen til dere som skal lese boken. Men før jeg begynner å runde av så vil jeg bare kommentere noen av de rare «behandlingsmetodene» som ble brukt på de syke  for blant annet så skulle det hjelpe å lugge pasienten, ellers så ble det anbefalt å bade i kaldt vann når det var varmt ute.

Den siste spedalske her i Norge var en kvinne på 78 år som døde så seint som i 2002.

Uhyggen lar seg knapt overdrive  Fra tid til annen skar Danielssen vekk ødelagte kroppsdeler på spedalske som led av den glatte formen. Først når pasientene hørte sagingen på benet, skjønte de at operasjonen var i gang. Med jevne mellomrom tetnet pusterøret igjen på beboerne. Etter en dramatisk kamp åpnet det seg kanskje igjen- eller kanskje ikke, Johannes Iversen,fra Fjaler var blant dem som ble kvalt til døde.Femten år gammel oppdaget han de første knutene.Seks år senere kom han til St. Jørgen. Der tok det ikke lang tid før han kjente en knute på innsiden av halsen. Han fikk vanskelig for å puste, og huden ble blålig. «Han fryser bestandig,» noterte Danielssen to dager før det første kvelingsanfallet. To dager senere fulgte det andre. «Ansigtet svulmer da op og bliver mere blaat.» Under det tredje forsølte Danielssen kunstig åndedrett på ham, men til ingen nytte. Iversen døde, 21 år gammel.

Anbefales!

Anbefaler deg å høre intervjuet under her!