Hva vi snakker om når vi snakker om T.U.V.

bilde til header TUV

Fra: Beathe
Kopi: Eli
Til: Alle bokbloggere
Sendt:22.august 2018
Emne: Kartlegging av tilbakemeldinger for Tante Ulrikkes vei

 

Halla

Skjer a? Hørt om den boken til han der Zeshan Shakar elle? Tante Ulrikkes vei eller TUV som vi sier. Den er sykt bra, jeg sverger!
Mange aviser liksom har rost den opp i skyene og ofte da jeg blir litt sånn,seriøst, kan det være så bra da liksom? Så jeg måtte lese den og jeg sverger, den funka som faen ass, skikkelig schpaa.
Det var liksom første boken hans og han får så mye skryt? Digg ass.
Han fikk også den der, du veit, Tarjei Vesaas debutantpris og sånn. Og det er bare de som er skikkelig flinke som får den. Og han der karen har liksom bodd i TUV,jeg kødder ikke.
Men det er ikke bare avisene som skriver bra om den ass, mange bokbloggere og andre lesere skikkelig digger boken og kaller den viktig og sånn. Det er kult ass. Egentlig det er bra  noen skriver om det som skjer her og sånn for ikke alt er like bra, jeg sverger.

Men som jeg tenkte å vise dere med denne innleggen litt hva andre bokbloggere og sånne derre du veit, instagrammere har skrevet om boken og sånn. Så kanskje andre også får lyst til å lese den.
Liksom ikke være utenfor de kule folka liksom, du veit, de som leser TUV, wallah.

 

Hva bokbloggere sier om Tante Ulrikkes vei

  1. Anita på Artemisiasverden syntes romanen var litt treg i oppstarten, men den kom seg og i ettertid har den vokst seg stadig bedre. Hun skriver også at det er ingen tvil om at Shakar skriver godt og at han skriver med god innlevelse. Hele omtalen hennes kan du lese her.
  2. Bjørn på Bjørnebok sier den er viktig fordi den gir en stemme til en hel generasjon barn av innvandrere. Og viktig for ham fordi han får et godt innblikk i en kultur han kjenner alt for lite til, som får ham til å tenke, og som gjør at han må revurdere et helt sett med oppfatninger. Hele omtalen hans kan du lese her.
  3. Assad Nasir på Assadnasir sier at Jamal og Mohammed ikke representerer noen andre enn seg selv. Men han tror de taler til unge gutter og menn som til nå ikke har funnet seg selv mellom to permer. Det er faen på tide, og det er jævla godt gjennomført. Hele hans omtale kan du lese her.
  4. Siri på Sirivil syntes at det på et vis var befriende å lese en historie med et troverdig førstepersonsperspektiv fra den delen av dagens Oslo. Shakar skriver om en stituasjon han kjenner ut og inn, og han gjør det med hjertet og hjernen. Og hun har følgende ønskeliste til julen 2019: Tante Ulrikkes vei II – Mo og Jamal 10 år senere. Jeg sier meg helt enig med den og jeg er rimelig sikker på at Eli er with me om this. Hele omtalen til Siri kan du lese her.
  5. Anne Lise på Hverdagsnett sier at dette er en annerledes, viktig og veldig aktuell bok. Det er interessant å lese om dette miljøet og se forkjellene og utviklingen mellom de to familiene. I starten var det litt vanskelig å lese innleggene til Jamal, men man kommer fort inn i det. Pluss for orginalitet i historien. Denne fortjenes å leses. Hele hennes omtale kan du lese her.
  6. Åslaug på Min bok og male blogg sier  at boken om de to guttene er så nydelig beskrevet, med sine totalt ulike ståsted.  Det er så overbevisende at en tror på dem, og føler med dem både når det er oppgang og positivitet, eller motgang og problemer.
    Men mest blir hun lei seg og nedstemt, med tanke på at det disse guttene har vært igjennom fortsetter på samme vis. Integreringsprosessen er ikke kommet lenger i storparten av vårt land. Hun sier også at  dette er en roman hun absolutt anbefaler, og en forfatter hun gjerne leser mer av. Hele hennes omtale kan du lese her.
  7. Hedvig på Hedvigs bokhjørne sier at det var med en viss vemodighet at hun la fra seg boka, hun hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, hun håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste! Hele hennes fine omtale kan du lese her.
  8. Rose-Marie på Rose-Maries film- og litteraturblogg skriver følgende om de to guttene i TUV: Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet. Hun skriver videre at fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet – i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media. Hele hennes omtale kan du lese her.
  9. Beathe på Beathesbokhjerte aka meg skrev noe slikt som at dette var en fin og ikke minst til tider ganske så sterk oppvekstroman.  Det var mye å ta innover seg her. Det var særlig vondt å lese om Jamals situasjon, han fikk mye mer ansvar enn det en på hans alder skal ha. Dette er selvfølgelig noe andre opplever i dagens Norge også dessverre, men han hadde andre utfordringer i tillegg fordi  han tilhører en minioritet. Det var fint å se ting fra dette perspektivet og ikke minst så er det veldig viktig! Shakar har skapt to troverdige og høyst ulike hovedpersonger, og man blir rimelig godt kjent med dem. Jeg skrev også at jeg slet noe med å komme inn i boken på grunn av kebabnorsken men her må jeg bare få legge til: Jeg har nå lest boken to ganger og hørt på lydbok èn gang og jeg kan rett og slett ikke begripe at jeg har «slitt» med språket her, jeg må ha vært tilnærmet i koma eller noe når jeg leste boken første gang. Det skal ikke være fuc… mulig å slite med dette ass,jeg sverger. Omtalen min kan du lese her.
  10. Bente på Bentebings weblog lurte først litt på hvorfor hun leste boken for Jamals stemme mente hun å ha hørt før, men gav boken en sjanse og ble etter hvert fanget inn i disse guttenes historie og mente at dette var en viktig bok. Hele omtalen hennes kan du lese her.

Sist men slett ikke minst. Eli sin aldeles nydelige, såre og emosjonelle omtale av boken er noe av det nydligste jeg har lest på veldig lenge og har du ikke lest den så må du gjøre det, her innfører jeg tvangslesing.

11. Eli på Ellikkens bokhylle skriver at det er ikke så vanskelig å sette seg inn i verken Jamal eller Mos følelser, er det vel. – Man må bare bli litt kjent med de først. Akkurat som mannen eller dama i gata. Du skjønner hvor hun vil. Hun skriver videre at det aldri bare er enten-eller.Det er ikke bare velstand, og det er aldri bare elendighet. Akkurat som både Mo og Jamal har styrker og svakheter. Begges holdninger og livsstil appellerer til deg som leser, mye på grunn av forskjellene, men mest av alt på grunn av sårheten og ønsket om noe mer. Du blir glad i karakterene, tross alle feil og mangler. De er menneskelige.
Og nettopp ved å se menneskene i samfunnet vil man lettere kunne gjøre noe med problemene. De er også VI.

 

Det var disse bloggomtalene jeg fant, har du lest og skrevet om boken men ikke oppført her så gi beskjed i kommentarfeltet så skal jeg legge deg til.

Selv om et par stykker «slet» med å komme inn i den på grunn av språket til Jamal så er det jevnt over strålende tilbakemeldinger blant bloggerne. Jeg skikkelig prøvde å finne et sted hvor noen hadde snakket skikkelig stygt om boken og sånn,ikke faen, jeg måtte bare gi opp, fuck det da mann. Eller egentlig det er veldig bra da, at alle som leser den liker den. Jeg sverger en dag jeg skal lese den på nytt  ass.

 

De av dere som ennå ikke har lest håper jeg blir inspirert til å gjøre nettopp det! Du vil ikke angre, jeg sverger!

 

Tok meg en liten instarunde og fant noen ord om Tante Ulrikkes vei der også.

 

 Hva instagrammere sier om Tante Ulrikkes vei

 

TUV Collage.jpg

Kun en av dem så langt jeg kunne se mente at boken ikke traff helt blink, jeg sverger, jeg gikk gjennom ganske mange av de innleggene under hashtagen #tanteulrikkesvei. Ellers var det bare godord å spore blant leserne på instagram også og en svarte at hun misjonerer for denne boken og det er musikk i mine ører uten tvil. Det er sånt som vi liker, ikke sant Eli? Og ser du den illustrasjonen av den lampa som har sneket seg inn over her? Sant den var kul?  Den er laget av en illustratør som kaller seg Spinillu på insta, eller Jan- Andrè Granheim som han heter.

mojamaltuv

 

 

Zeshan Shakar gav oss

wordcloud T.U.V Endelig

 

 

Leserne sier dette tilbake

 

wordcloud leserne om TUV endelig

 

 

Hvem er Tante Ulrikke?

Hele tiden under denne samlesingen har jeg lurt på hvem i all verden denne tante Ulrikke egentlig var. Det viser seg at det er et teaterstykke med det navnet som er skrevet av Gunnar Heiberg tilbake i 1884, det er nærliggende å tro at gaten er kalt opp etter dette stykket selv om jeg ikke har klart å finne ut hvem som har inspirert Heiberg til denne karakteren, det kunne vært interessant å vite. Teaterstykket beskrives slik: Et stykke om den uforsonlige konflikten mellom konservativ borgerlighet og framtrykkende sosialisme. Om higen etter makt, om moral, om privat moral og samfunnsmoral, om konflikten mellom ytre hensyn og egen overbevisning om hva som er rett og galt. Og om ekte og uselvisk solidaritet.

Det ble laget et fjernsynsteater av stykket og dette ligger tilgjengelig på Nrk-tv.

 

Oppsummering av samlesingen

Selv om det har vært noe stillere i kommentarfeltene denne gangen i forhold til Um sakne boken i fjor så håper vi at de av dere som ennå ikke har lest boken faktisk har blitt inspirert til å gjøre det, tro det eller ei men det har faktisk vært vårt overordnede mål hele tiden så får dere bære over med oss om vi har sutret over manglende feedback på den jobben som er gjort denne måneden.
Jeg beklager at Jamal har fått styre det meste av mine innlegg, men jeg håper at Mo skinner litt gjennom i dette innlegget i hvert fall. Men det kommer kanskje av at jeg har en liten forkjærlighet for ham. Jamal altså.
Dere slapp i det minste unna skam-memes denne gangen og det er da noe, men de passet ikke så veldig godt inn kanskje med unntak av det ene som ble lagt ut.

Det er veldig kjekt med slike samlesinger selv om vi selvfølgelig skulle ønske at flere lot seg rive med sammen med oss, men det aller viktigste er jo fremsnakkingen som er gjort, fokuset på den boken vi håper av hele vårt hjerte skal stikke av med bokbloggerprisen i romanklassen. Fordi den er så viktig, fordi den er så god, fordi den fortjener det så mye. Derfor!

Derfor ber vi dere om, kjære medbloggere, fjern og nær,å stemme med omhu og la den romanen som fortjener det aller mest stikke av med seieren – bare fordi.

Det  er en liten giveaway inne på siden min på instagram hvor du og en venn kan vinne hver deres eksemplar av romanen. Dette er pocketutgaven hvor det også ligger en liten ordliste bakerst.

 

Snakkes (aldri)

 

Innlegg i samlesingen

Fuck dere a, thug life biaatch!

bilde til header TUV

Fra: Beathe
Kopi: Eli
Sendt: 16.august 2018
Til: Alle Bokbloggere
Emne: TUV-ordliste og sånn.

Halla, hører dere meg elle?

Håper alt er bra og at det er god stemning der ute liksom. Rolig. Chill. Men liksom, selv om det er chill der ute, jeg kan ikke chille helt.
Det er sånn, du veit, når du skal ha ansvar for samlesingen og sånn, og du er usikker på om alle der ute, liksom, jeg veit ikke, vil lese boken eller no.
Liksom,hele tiden jeg tenker olø ass, om noen ikke leser den og sånn. Jeg sverger, det er helt schpaa ass, du veit, jeg tenker ikke jævla drittfolk som ikke leser.  Dere er bra folk, jeg sier til deg.

Jeg vet mange av dere har lest boken, du veit, den om Tante Ulrikkes vei, TUV, men om du ennå ikke har prøvd deg, kanskje det har litt med, du veit, slangen og sånn. Men liksom jeg har tenkt ass, jeg vil hjelpe dere og sånn. Jeg skal gjøre det. Egentlig, denne boken burde hatt ordliste ass, jeg kødder ikke.

TUV-ORDLISTE

KÆBE – HORE
TISHAR – EN DRITTSEKK
TÆZ – KJIP
KÆZE – BANKE OPP
AVOR – GÅ / DRA
TÆSJE – SVINDLE
KEEF – HASJ
SJOFE – SE
SCHPAA – BRA
POTET – HVIT NORDMANN
WALLAH – F.EKS JEG SVERGER (VED ALLAH)
BAUERS – POLITI
FLUS – PENGER
SHKÆKK – VÆRE HØY
THUG LIFE – BØLLE SOM GJERNE LEVER PÅ KANTEN AV LOVEN

Jeg veit, det kan være litt tungt og sånn, men du blir vant med det, jeg kødder ikke.
Jeg sverger, meg og Eli liksom klarer å plukke ut disse bøkene, du veit, de som har sitt eget språk og sånn. Det er kult da.

Tenkte på noe greier ass.
Legger ved en liten leseprøve slik at du kan høre hvordan den høres ut på lyd. Det funker ass, jeg sverger. Det pleier ikke å funke med meg og lydbøker,men du veit, denne funka bra da.

Forresten, glemte nesten å si til deg, jeg var på sånn, du veit, debutanttripp på litteraturhuset her i sommer. Det var sånn greie om å befinne seg på utsiden av fellesskapet, du veit, komme fra en annen etnisitet og sånn.

podcast

Det ligger en podcast ute fra de greiene der inne på littpod, kult ass og de snakker om boys in the hood blant annet. Men ikke bare det da, jeg sverger.

Debutanttripp

Du veit den overskriften? Wallah,jeg bare kødda. Dere er bra folk ass.

Snakkes.

 

Har fått lydfil av Tante Ulrikkes vei fra Lydbokforlaget!

Har du lest?

  • Eli sin fantastiske bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Mitt (samlesingsinnlegg),  eller innlegget om (den jævla lampa) og du kan lese min (bokomtale).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • … Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre 🙂

 

Smoke weed

Hva er greia med den lampa liksom?

bilde til header TUV

Fra: Beathe
kopi: Eli
Sendt: 4.august 2018
Til: Alle bokbloggere
Emne: Lampa på Stovner, Samlesing av TUV

 

Handlingen i Zeshan Shakars debutroman spenner seg over fem år fra 2001 til 2006  og de to unge guttene fra den samme blokken i Tante Ulrikkesvei (TUV) Mo og Jamal er med i et forskningsprosjekt gjennom NOVA som skal kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen og det er gjennom deres korrespondanse til seniorforskeren ved NOVA at vi får ta del i deres historie.

I romanen hører vi at regjeringen lanserer en Groruddalspakke og at Oslo kommune har fått egne midler øremerket til tiltak for spesielle innsatsområder blant annet i området hvor Tante Ulrikkesvei ligger. Og flere av disse tiltakene går på utbedring av uteområder samt at skoler skal rehabiliteres. Og det er i denne pakken at lampen kommer inn, du vet – verdens største lampe. Og det var med blandede følelser at befolkningen på Stovner tar i mot lampen under avdukingen. Her er Jamals reaksjon en god stund etter.

Jeg  har glemt å fortelle deg om lampa elle?Ja ass, jeg sverger, mann, vi har verdens største lampe her på Stovner. Det er lange sia den kom da. Men liksom, dem sier den er Guiness- rekord. Stygg som faen da. Ser ut som en sopp liksom. Som på Super Mario.Bare ikke rød og hvit, mer sånn grå og oransje.
I starten den lyste, hvert fall, som en lampe liksom. Nå den har slutta å lyse ass.
Men egentlig det er bra. Når du sitter der, det er ikke lett å sjofe deg.

S.294

 

I virkeligheten kom den på plass i september 2011 og den er ni meter høy og har innebygd rumpe-varmer, jeg kødder ikke. Det gjøres tiltak i bydelen, Groruddalssatsningen 2017- 2026 hvor nærmiljøkvaliteter skal både styrkes og utvides og de har et mål om at alle steder skal oppleves som trygge,gode og inkluderene for å sitere det som står i delprogrammet.

Hvor mye den lampa kan bidra med er jeg derimot noe usikker på og jeg vet ikke helt om jeg skal uttale meg om hva jeg syntes om den, sånn uten å ha tatt den nærmere i øyesyn….men èn ting er sikkert at denne lampa har blitt selve symbolet på Groruddalssatsningen…det kan ingen ta fra den!

 

Mag-Zeshan-Shakar-reportasje-MC-11.48254
Foto: Matilde Clemetsen

 

Har du ennå ikke lest denne sterke og viktige romanen så håper vi at du vil lese den sammen med oss nå i august. Har du lest den så legg gjerne igjen link til innlegget ditt her.

Ja, nå var det ikke slik at jeg skulle gi en inngående analyse av den lampa ass,det skjer ikke da- men du vet, komme med små hint om at det faktisk foregår en samlesing og at det finnes en bok som heter Tante Ulrikkesvei(TUV) som vi gjerne vil at du skal få øya opp for.

 

Snakkes.

Samlesing April: En sånn jente av Monica Flatabø

Egentlig skulle jeg lese denne i høst som en forberedelse til bokbloggerprisen med tanke på nominering  men jeg fikk ikke lest den da siden jeg leste Pornomania av Eirik Husby Sæther, en bok som forteller hvor galt ting kan gå om en som ung blir hektet på porno og hvor forvrengt syn en kan få på sex. Det var en mørk og nedslående bok om vold, rus, porno og voldtekt, sett fra en gjerningsmanns ståsted om du vil.

Jeg måtte rett og slett få en solid avstand til boken før jeg kunne gå i gang med denne for det er ikke vanskelig å forestille seg at også dette er utrolig tøff lesing. Jeg er glad for at denne er blitt stemt frem for dette er en uhyre viktig bok som ALLE burde lese.

en sånn jenteEn sånn jente – en dokumentar om voldtekt handler kanskje først og fremst om historien til Marthe Stavrum som i en periode på ni måneder bodde sammen med Julio Kopseng, Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, hvor hun hver eneste dag ble utsatt for vold,tortur og overgrep.

Men vi får også et godt innblikk i Hemsedal-saken hvor Andrea Voll Voldum ble dopet ned og gjengvoldtatt av tre menn i en campingvogn. Hun valgte å stå frem og navnga sine tre gjerningsmenn som alle ble frikjent for ugjerningene.

Boken tar også opp en annen sak som rystet meg langt inn i sjelen, en grov voldtektskultur på østlandet hvor unge helt ned i 14-årsalderen blir utsatt for overgrep av noen de kjenner  når de er på fest. Og gjengens regler er brutal, Hold kjeft, ellers er du ikke en av oss. Mange av jentene forfatteren snakket med var først ikke klar over hva de faktisk hadde blitt utsatt for, og forbandt voldtekt som en situasjon hvor man ble bundet fast og slått av en de ikke kjente og det var jo ikke de blitt. Bilder og videoer av voldtektene blir spredd rundt på snapchat og i lukkede grupper på facebook, guttene får kreds for det de har gjort mens jentene blir gjerne kalt hore og sluts, også av andre jenter i etterkant. Holdninger som «hun nærmest ba om det så lettkledd som hun gikk» forekommer ikke bare blant de unge men  også av godt voksne folk som strengt tatt burde visst bedre, til og med advokater sitter med holdninger som «stakkars, gutt, han har en strålende fremtid og en fremragende karriere foran seg, skal han få livet sitt ødelagt på grunn av dette?» og «hun la jo opp til at de skulle ha sex», da er det ikke rart å tenke på at hele 90% av de som faktisk blir voldtatt aldri anmelder forholdet og hele 80 % av de  tilfellene som  faktisk blir anmeldt ender med henleggelse. Men hva med den jenten som fikk livet sitt ødelagt, hva med hennes fremtid? Hadde de hatt den samme innstillingen om det var deres egen datter som hadde blitt utsatt for det samme? Og hva hadde de sagt til sønnen sin om det var han som hadde tatt for seg av en jente akkurat som han ville?

Det var skremmende å lese at både jentene som blir utsatt for dette og guttene som utfører disse handlingene, bare avfeier det i etterkant fordi de rett og slett ikke har lært at dette er alvorlige ting, at dette faktisk ikke er greit. Jentene som får deler av livet sitt ødelagt i etterkant av et slikt overgrep fordi de er redde, sliter med angst og depresjon, guttene som faktisk kan( og bør!!) bli straffet for handlingene sine. Noen må inn å fortelle disse ungdommene at de er på gale veier, at dette faktisk ikke er lov.

Jeg ble rett og slett rystet over de sekvensene i boken som omhandler denne voldtektskulturen blant helt unge mennsker. Her MÅ det mer kunnskap til og den må inn i skolen. Det holder ikke å lære ungdommen å tre på et kondom og gi litt informasjon om kjønnssykdommer og tro at nå har de lært alt de trenger å vite. Det må undervises i overgrep og voldtekt også, og gjerne fra  siste del av barneskolen om det er slik at det er vanlig at barn i 13 -årsalderen går på fest – det er for seint å ta dette opp på videregående skole, da kan mange allerede ha blitt utsatt for slike ting. Og selv om dette skjedde på østlandet så kan det godt være at det foregår ellers i landet også. Det er skremmende at det finnes så lite sperrer blant folk der ute, at det er en så utbredt holdning til at blir man kåt på fest eller hvor det måtte være så er det bare «å ta for seg» av de jentene som måtte befinne seg der.

Alle disse historiene gjorde inntrykk på meg, av og til  rant tårene men for det aller meste var jeg sint når jeg leste, fly forbanna også til tider. En av historiene jeg bet meg ekstra merke i var fortellingen om Ella, en dame i begynnelsen av 30-årene som bor i en liten bygd hvor alle kjente alle. En kveld etter en tur på byn sammen med en venninne ble en sambygding med dem hjem til henne på nachspiel. Hun våknet av at han voldtok henne, og etter litt om og men bestemte hun seg for å anmelde forholdet. Hos politiet  ble hun møtt med en holdning om at det var best om hun ikke gjorde det, for tenk på familien hans, barna hans, en unnskyldning fra han kunne kanskje hjelpe litt på det hun følte akkurat da?Ehh… WHAT?

 

Jeg har lest flere bøker om kvinner som til tross for at de blir mishandlet på det groveste  blir  værende i  forholdet i årevis. Jeg forstår at det ikke er så enkelt å komme seg ut av et slikt forhold for personer som gjør slike ting med andre er ofte veldig manipulerende. Da tenker jeg at det var godt gjort at Marthe klarte å komme seg ut såpass tidlig som hun gjorde.

Du er trygg nå. Faren er over. Det kommer til å gå bra.

 

Ble selv utsatt for overgrep som 9-åring og noen av disse følelsene, ikke minst skammen,  er følelser jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Utryggheten og redelsen som sitter så lenge i.
Jeg fikk fysisk vondt av å lese denne boken, både de mange beskrivelsene av selve handlingene men også av å lese hvor tøft de har det i ettertid. De sliter i årevis etterpå og noen blir aldri helt den samme igjen.
Når man vet hvor tøft det er for disse kvinnene så er det provoserende at noen advokater mener at man har for høye straffer for voldtekt i Norge. Hvilke signaler gir det oss? I mine øyne er en slik holdning nærmest som en klapp på skulderen til den gutten som gjør slike handlinger og et «ta deg sammen» til den jenten som blir utsatt for dette.
Voldtekstmannen Julio Kopseng ble idømt lovens strengeste straff, og selv etter at dommen falt kom det flere anmeldelser fra kvinner han har voldtatt, i alt 35 kvinner gikk til anmeldelse.

All honnør til kvinnene som har latt seg intervjue og delt sine historier med oss, for noen modige og tøffe kvinner dette er, stor respekt! Det er lett å se at forfatteren har gjort en veldig god research i arbeidet sitt med boken og selv om det for det meste var nedslående lesing så er det ingen tvil om at dette er viktig lesing. Det er nettopp derfor boken er viktig og bør leses av ALLE, gutter som jenter, menn som kvinner.

Unge gutter må lære seg at det ikke er bare å ta for seg fordi man er kåt, og det er ikke jenten sin feil at hun ble voldtatt, om hun så gikk naken så skal vel ikke det automatisk gi et grønt lys for gutten til å gjøre hva han vil med henne?

Det må mer kunnskap til, først og fremst i skolen, det holder ikke at læreren syntes det er kleint å ha seksualundervisning, vi er i 2018 liksom,grow up. Og foreldrene må tydeligvis mer på banen og fortelle ungdommene sine hva som er greit og hva som ikke er det. Rett og slett lære barna sine og ha respekt for andre mennesker, noen som syntes å være en mangelvare i disse tider.

Flatabø skriver veldig godt og dette er en meget lærerik bok, og ikke minst tankevekkende. Det er sikkert flere som har nevnt det før men  jeg sier det gjerne igjen – dette burde rett og slett vært pensum på ungdomsskolen, eller kanskje på siste trinn på barneskolen. I tillegg til kvinnene får man et intervju med psykologen som behandlet Marthe Stavrum og fortalte om de psykologiske ettervirkningene. Det er også en solid kildehenvisning og notater til hvert kapittel helt bakerst i boken.
Ja, det er tøff lesing men det er så viktig å spre denne kunnskapen og kanskje på den måten få bort noen av disse nedlatende holdningene og fordommene som råder.

 

 VIKTIG -DENNE BOKEN MÅ LESES!

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel:En sånn jente
Forfatter:Monica Flatabø
Format:Innbundet
Sideantall: 277
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

monica flatabø

Monica Flatabø er featurejournalist i VGs lørdagsmagasin. Hun har tidligere jobbet  blant annet i KK og som journalist i Dagbladet Magasinet. Hun er utdannet ved universitetet i Oslo og ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

 

 

HILSEN BEATHE

Samlesing februar: Anorektisk av Ingeborg Senneset

Jeg leste boken for første gang i fjor når den kom ut men jeg kom aldri i gang med en omtale den gang, det er en tøff bok å skulle skrive om.
Når den kom seg til kortlisten til årets bokbloggerprisen var det en gylden anledning til å få lest den igjen og skrevet noen ord om den og det er nettopp det jeg skal prøve på i dette innlegget. Det var med tungt hjerte jeg satte i gang med lesingen igjen for jeg visste jo så inderlig godt hva jeg gikk til og orket jeg virkelig å gå gjennom dette med henne en gang til? Jeg orket men også denne gangen brukte jeg flere uker på å lese den. Hjerteskjærende er vel bare fornavnet om jeg skal beskrive leseopplevelsen.

ANOREKTISKAnorektisk er en selvbiografisk sakprosa bok om forfatterens egne opplevelser gjennom 15 år med blant annet spiseforstyrrelser, tvangstanker og et enormt kontrollbehov.  Alt dette mens hun holdt på å ta utdannelse til sykepleier og bestod eksamen med karakteren A. Det skal ikke kunne gå an. I løpet av disse 15 årene var hun innlagt tre ganger på institusjon og teksten i denne boken er basert på hennes egne håndskrevne notater og ulike blogginnlegg hun har skrevet om seg og sin situasjon.

Forordet som er på nesten 50 sider er skrevet av psykiater og forfatter Finn Skårderud og han bruker betegnelsen katastrofeprosa og krigslitteratur når han skal beskrive hvilken type bok dette er. Jeg har ikke noe annet valg enn å si meg enig i beskrivelsen.

Etter disse 50 sidene med faglitteratur er det Senneset sin tur og hun tar oss med på sin reise og sine innleggelser på de ulike institusjonene,og hvert av de delene blir innledet med et slags forord fra forfatteren.

Det er grusom lesing og jeg ble nesten fysisk dårlig av å lese så jeg måtte dele lesingen inn i bolker på ca 20 sider av gangen, deretter måtte jeg ha en pause for å fordøye det som ble sagt før jeg kunne lese videre. En kan sikkert spørre seg hvorfor man da leser bøker med så alvorlig tema og som går sånn innover en, men slike fortellinger er enormt viktig for ALLE å lese om,for å prøve å forstå hvordan det må være, men kan vi egentlig det uten å ha vært der selv? Jeg tenker når det er helt jævlig for meg å lese om det hvordan er det ikke da for den som er eller har vært midt i det?

Man kan undre seg over hva som får en jente på 10 år til å komme dithen at hun begynner å straffe seg selv med ikke å spise, hva galt er det hun tror hun har gjort som «fortjener» denne grusomme straffen? Hun snakker mye om skammen hun føler og det er grusomt å lese om hvordan disse destruktive tankene tar over og nesten gjør ende på hele mennesket. Vi får ikke svaret på dette i boken, det ble nevnt at hun hadde noen vondre opplevelser i barndommen men det ble aldri utdypet noe mer. Men jeg tenker at det forsåvidt ikke har noen betydning for innholdet i boken da den tar for seg hennes historie som pasient, hennes kamp for livet.

Når jeg leser dagboknotatene hennes og disse tvangstankene som hun var slave under, så får jeg frysninger. Hun fikk ikke lov av seg selv å gå videre før hun hadde tatt et visst antall armhevninger først. For hvert plagg hun tok av seg så måtte hun ta 15 armhevinger, før hun gikk inn i dusjen, før andre runde med shampo osv…For den minste lille ting så måtte dette utføres. Det MÅ jo ha vært helt forferdelig å ha det slik og disse ritualene må jo ha tatt all verdens med tid.

Hun ble veldig besatt av dette med trening i tillegg til at hun omtrent ikke spiste noen ting. Mye ble også kastet opp underveis. Bestikket ble vasket godt med zalo og deretter skylt godt fordi hun var livredd  for bakterier. Og hun kunne bli helt i fra seg om en av pleierne hadde tatt opp is til henne som hun hadde forestilt seg at hun skulle gjøre selv. Alle disse tingene måtte gjøres på «riktig» måte ellers ble det vanskelig å håndtere.

Jeg ble mildt sagt overrasket over hvilket regime som rådet på disse institusjonene som er der for å hjelpe de som sliter med disse tingene. Men når de kunne risikere å bli sendt hjem fordi det var ferietider, eller om de ikke hadde oppnådd «riktig» vektøkning inneværende uke så er det meg totalt ubegripelig. Nå er jeg på ingen måte fagperson men i følge min logikk så høres det mildt sagt horribelt ut at de kan risikere å bli sendt hjem for noe de er innlagt for i utgangspunktet- at man ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. For Ingeborg var det lenge en seier i seg selv å ikke kaste opp maten igjen i det hele tatt.
Nå hadde heldigvis Senneset et godt nettverk med venner og familie rundt seg som stilte opp, men hva med de som ikke har det? Jeg tenker at vi har et godt helsesystem i Norge som fungerer godt, men så kan det virke som man har en lang vei å gå på enkelte områder likevel. For de som er i den situasjonen Senneset var i er det livsnødvendig at man har et system som fungerer godt nok. Da er paradokset at Senneset opplevde å bli sykere heller enn friskere på to av stedene hun var innlagt, da er det tydelig at ikke alt fungerer som det burde når de i tillegg ikke så at hun hadde OCD-tvangstanker i tillegg. Jeg tenker at her er det viktig at man får en individuell behandling for det er like mange historier som det er pasienter innlagt. Det som passer for den ene passer nødvendigvis ikke for den neste.

Alle feilene jeg gjorde, dempet angsten.

Men det at jeg føler at jeg nå burde være i stand til å unngå disse handlingene i større grad enn tidligere i år, forsterket den.
Endelig skulle jeg være en datter som var en glad julemiddagsgjest. En søster som var avslappet og koselig å feire julaften sammen med. Ei jente som ikke trengte gråte over ikke å klare å bidra til en kveld som liksom skal være en av de varmeste i året.

I stedet var jeg fortsatt den syke datteren, den nevrotiske søsteren, den spiseforstyrrede jenta. Alt jeg ikke vil være. Alt jeg ikke skal fortsette å være.

Jeg må jobbe hardere. Den dårlige samvittigheten over at familien igjen måtte lide under denne groteske dritten, knuger meg, men kun nok til at jeg kjenner jeg vil sparke tilbake. Kjempe for at det neste år ikke bare vil bli med håpet.

S.238/239

 

Når jeg tenker på at Senneset var på sitt aller sykeste når hun skrev notatene som boken er bygget på så er det ikke mindre enn fantastisk gjort for det levner ingen tvil om at hun vet hvordan hun skal formulere seg og ikke minst sette ord på de vonde følelsene og tankene hun satt med. Det er bare å bøye seg i hatten for dette står det stor respekt av og jeg håper at Senneset er stolt over det hun har oppnådd. For et mot og pågangsvilje hun må ha hatt for å orke å stå i det, og i etterkant få det ned på papiret enda en gang slik at det ble en bok av det. Det er ingen tvil om at hun er en viktig stemme i denne kampen og forhåpentligvis kan hennes åpenhet omkring hennes egne erfaringer hjelpe andre i samme eller lignende situasjon.

Det er et lys i tunnelen her for det går an å bli frisk(ere), det er forfattteren et godt eksempel på. Men man MÅ få den hjelpen som trengs for å komme dit!

Jeg må berømme Ingeborg Senneset for at hun har orket å skrive denne boken, orket å være et ansikt utad i en slik viktig kamp som dette er. Så gjør hun det på en slik god måte!All honnør til henne!

Dette er en vond bok, aldeles hjerteskjærende og grusom, det er en personlig bok men samtidig er den ikke for privat, jeg syntes hun har balansert dette på en veldig bra måte. Dette er èn historie av mange og jeg håper at den kan bidra til at andre som lider under det samme kan se at det finnes håp og at det er hjelp å få der ute.

 

Boken anbefales på det aller sterkeste!

 

Jeg håper at Senneset kommer til å skrive flere bøker i fremtiden for med denne boken og andre ting jeg har sett hun har skrevet så er det ingen tvil om at hun har en formidabel penn.

Moshonista hadde ansvaret for samlesingen i februar og på bloggen henner finnes det mange linker til ulike blogginnlegg  om denne boken.

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Anorektisk
Forfatter: Ingeborg Senneset
Format: Innbundet
Sideantall:301
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

ingeborg senneset
Foto: Maja Hattvang

 Ingeborg N. Senneset er journalist i Aftenposten, styremedlem i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, meddommer i Oslo tingrett, utdannet sykepleier, foredragsholder, og tidligere blogger og redaktør. Hun jobber med debatt, kommentar og nyheter. Senneset har markert seg innenfor tema som psykiatri, helse, menneskerettigheter, kritisk tenkning, vitenskap, religion, antisemittisme, vaksinemotstand, monarki, humanisme og mediekritikk.( Kilde: Cappelendamm.no)

Anorektisk er hennes første sakprosabok.

 

 

HILSEN BEATHE

Bokbloggerprisen 2017- Dette er langlisten

FEM ÅRS JUBILEUM FOR BOKBLOGGERPRISEN!

Til høsten er det femte gang at bokbloggerprisen blir delt ut, det er litt stas altså.

 

Langlisten 2017 BBP roman

Årets roman:

 

I år som i fjor så har jeg lest tre av romanene på langlisten, men kun èn av de romanene jeg nominerte kom med, det var Tante Ulrikkes vei, så jeg er glad for at den er med på listen i hvert fall.

En moderne familie av Helga Flatland var en bok jeg likte godt og det har vært kjekt å overvære flere arrangementer hvor hun har snakket om boken. Likevel så var det flere romaner jeg leste i fjor jeg likte bedre enn den.

Som nevnt over så er jeg glad for at Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei kom med, det er en god bok som jeg holder som favoritt av de jeg har lest på listen så langt.

Når det gjelder Olaug Nilsens Tung tids tale så var det en god bok som gjorde inntrykk på meg, den var til tider hjerteskjærende å lese. For meg så minner dette mer om en sakprosa bok enn en roman og derfor  ble ikke den nominert av meg, men det betyr ikke at jeg ikke syntes den fortjener plassen på listen.

Sånn umiddelbart ble jeg litt skuffet over langlisten, men samtidig er den ikke veldig overraskende når jeg får tenkt meg litt om, de tre jeg ikke har lest ennå har fått gode tilbakemeldinger – den mest overraskende boken på listen for min del er Skada gods.

Det gjenstår å se om jeg leser de tre som står igjen, det tviler jeg heller på siden den ene, Skada Gods, er siste boken i en trilogi og tiden strekker ikke til å lese de to foregående bøkene.

 

LANGLISTEN 2017 bbp ÅPEN KLASSE.jpg

Åpen klasse:

 

I åpen klasse har jeg også lest tre og skrevet om to av dem, også her er kun èn av de jeg nominerte kommet med. Den tredje jeg har lest er Anorektisk men den har jeg ikke rukket å skrive om ennå men da passer det godt å få lest den og skrevet om den nå.

Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin Brandtsegg Johansen var en bok jeg likte godt, men jeg nominerte den ikke fordi jeg hadde lest så mange andre bøker i denne klassen som jeg om mulig likte hakket bedre.

Derimot så var det VELDIG GLEDELIG å se at favoritten min Så faller jeg av Rebecca Wexelsen kom med og MÅTTE den bare komme seg videre til kortlisten, og da SKAL jeg og Eli ha ansvaret for samlesingen, hører dere?VI SKAL. Da håper jeg at dere andre er klar for en ny måned med SKAM -MEMES og det som verre er, det er bare å spenne seg fast. Jeg nominerte hele tre diktsamlinger i år.

En sånn jente og Grensen har jeg liggende på vent og siden sistnevnte er på over 600 sider så er det vel bare å sette i gang.

Jeg er så glad for så faller jeg at jeg glemmer å være skuffet fordi jeg ikke fikk flere av «mine» med, men likevel så er langlisten i åpen klasse veldig overraskende. For det første så er det veldig mange sakprosabøker med, vel og bra det altså men ta Grensen for eksempel, jeg har lest èn omtale av den og det var nå i helgen! Det samme med Anorektisk,lest èn omtale av den og det er samme bloggeren som har skrevet om Grensen.

Det er vel og bra at listen ikke er så forutsigbar, det ville vært kjedelig men igjen blir jeg litt overrasket over at flere av bøkene  knapt nok vært skrevet om av bokbloggere, det er litt rart men tanke på at man ja, blogger om bøker.
Dette ble jo diskutert i fjor også og jeg ser den at man ikke kan tvinge folk til å blogge om bøker de tenker å nominere, og det er slett ikke alle som blogger om alt de leser, jeg gjør heller ikke det selv om det alltid er planen.
Dette er vel noe man bare er nødt til å bli vant med og la seg overraske av også i årene som kommer.

Ellers så var det litt synd at ingen barne-og ungdomsbøker kom med, der var det jo flere som var veldig gode, men kanskje det ikke er nok folk som leser det? ikke at jeg leser så mange men jeg nominerte likevel to i år.

Det gjelder tydeligvis å bli flinkere til å framsnakke bøker man har lest og likt, så kanskje det blir litt mer variert igjen til neste år?
Nå høres jeg kanskje litt «surmaget» ut og det er ikke meningen og jeg tror nok at alle bøkene på listen fortjener å være der. Er ikke skuffet bare veldig overrasket.

Uansett,det blir spennende å se hvilke bøker som har gått videre når Kortlisten blir presentert den 22 januar.

Hva tenker du om årets langliste, og fikk du noen av «dine» med?

 

 

HILSEN BEATHE

 

Oppsummering #9:September 2017

Meme bokbloggerprisen 2016

Det har vært bokbloggertreff og ikke minst så er to verdige vinnere av Bokbloggerprisen 2016 kåret. Nicolai Houm vant i kategorien årets roman med boken «Jane Ashlands gradvise forsvinning» og Åsne Seierstad vant i åpen klasse med boken «To søstre». Gratulerer så mye til begge to!
Neste år skal treffet være i Stavanger og jeg må se å få kommet meg avgårde. Jeg har ikke vært på et eneste treff ennå så det er på høy tid.

Det er ikke all verden å skrive hjem om denne måneden, få bøker lest -men det har skjedd litt likevel.

 

BØKER LEST

Med 18 påbegynte bøker(14 av dem ferdiglest) forrige måned så ble det heller en stusselig september for min del hva lesing angår. Jeg har ikke lest ferdig de fire bøkene som gjensto heller og begynte i stedet på andre bøker. JA DA, for det hjelper jo veldig på leselysten å lage seg store hauger med halvleste bøker.  Litt sånn har det vært nå i september også med fem påbegynte bøker utenom de tre tynne flisene av noen bøker jeg faktisk har klart å bli ferdig med. Oktober kan bare bli bedre. Månedens NOTE TO SELF må være at jeg ikke skal begynne på så mange bøker om gangen og risikere at ingen blir lest ferdig, max to bøker samtidig heretter.

Det er plan Noora.png

 

  1. Krigeren på fanget av Hege Woxen- dikt-norsk2017-Leseeks
  2. Noen må være i’en under prikken også av Kaia Huuse – Visdomsord/sitater- norsk2017-Leseeks
  3. En liten bok om kjærlighet av Kaia Huuse- dikt/rim/sangtekster- Leseks

 

Som dere ser så har jeg «oppdaget» Kaia Huuse denne måneden og jeg skal definitivt høre mer av henne fremover, og skulle hun komme på å skrive flere bøker så leser jeg gjerne.

 

BØKER KJØPT

Denne måneden har jeg snopt meg de tre første bøkene i serien om Dina, og ser frem til å ta fatt på dem. Har såvidt begynt på den første.

 

FRA BOK TIL FILM/ TV-SERIER & FILMER

 

jævla homo

Den 18 september ble hele «Jævla homo» serien lagt ut på nrktv, og jeg måtte bingewatche hele sesongen på 5 episoder samme dag. En god og viktig serie for alle egentlig og ikke bare for dem som av ulike grunner måtte ha problemer med å komme ut. Serien viser  blant annet programleder Gisle Agledahl sin egen kamp mot egne fordommer. Serien finner du her.

 

Det var ikke bare «Jævla homo» som hadde premiere nå i september, det hadde også serien MELK som handler om to nybakte mødre som blir alene med barna sine. Serien er veldig artig, og ikke minst var det kjekt når det dukket opp noen kjente «Skam-fjes». Dr.Skrulle som er omtrent like skrullete her som hun var i Skam, og  Tarjei Sandvik Moe som er med i et par minutter i den ene episoden. Hege Skøyen er også med i serien.Vel verd å få med seg.

 

 

I kveld skal jeg se «The dressmaker» på Netflix, dette er en filmatisering av boken med samme navn skrevet av Rosalie Ham og er  med Kate Winslet i hovedrollen.

 

 

LITTERÆRE ARRANGEMENT

De litterære arrangementene har formelig stått i kø denne måneden og først ute var høstmøte med Cappelen Damm som ble holdt på Litteraturhuset. Få dager senere var både meg og Tine på plass på Litteraturhuset igjen og denne gangen var det en samtale med selveste Herbjør Wassmo som  fant sted. Her snakket hun om Dina og hvorfor det ble viktig for henne å fortsette historien mange år etter at den forrige boken kom ut.

herbjørg.jpg
Foto:Tine Sundal

Dette arrangementet skrev jeg ikke om men les gjerne Tine sitt referat fra kvelden.

Forlagene Stenersen og Kagge var de neste forlagene som hadde høstmøte og denne gangen tok vi turen til Verftet i Bergen, en idyllisk og fin plass ved sjøen. Jeg og Tine har vært her flere ganger og spist lunsj. Møte ble imidlertid holdt innendørs.

norway-bergen-restaurants-usf-verftet_tone_dsc01497b
Foto: TeamBjordal

Deretter var det forlagene Vega og Juritzen sin tur og denne gangen havnet vi på Hotel Terminus for anledningen. Her fikk vi blant annet slå av en prat med Jørgen Jæger som jeg kjenner best som kunde der jeg jobbet før siden jeg ikke har lest en eneste èn av bøkene hans -ennå. Når turen kom til cecilia Samartin sviktet motet helt og jeg fikk knapt hvisket hva jeg heter, og jeg som hadde planer om å slå av en liten prat med henne, neste gang Cecilia, neste gang.

Juritzen bilde 4

 

SER FREMOVER MOT OKTOBER

Jeg har erfart at for mange planer når det gjelder lesing er et stort NO GO her i gården. Da forsvinner leselysten med det samme og alt føles som et slit i stedet. MEN jeg vil gjerne lese ferdig de påbegynte bøkene og har satt opp en plan for hvordan jeg skal få gjennomført det på en skikkelig måte i løpet av høsten.

Når det gjelder arrangementer så er det noen av dem i oktober også. Forlagene Gyldendal og Aschehoug skal ha sine høstmøter kommende måned og først ute er Gyldendal med «Forfatterne kommer» allerede neste uke. Der får vi blant annet møte Herbjørg Wassmo igjen, jeg gleder meg.

Bloggen min fyller 5 år om en ukes tid og jeg nærmer meg snart 1500 innlegg, det skulle bli ca 300 innlegg pr år det. Ikke så gæli!

Har planer om å bli litt flinkere til å besøke andre blogger og legge fra meg noen spor i form av noen ord, der har jeg sviktet i lengre tid og savner det å prate med andre bloggere.

Natt til mandag er det 1 år siden første klipp av sesong 3(SKAM) kom ut og lite ante vi hvilket inntrykk disse to skulle gjøre på oss den høsten!

i&e

Jeg sov ikke på nesten to måneder, Isak gikk rett under huden på meg og jeg ble med ham på denne berg-og dalbanen som sesong 3 var. Jeg ble nesten en 17 år gammel gutt som ble forelsket i 19 år gamle Even( egentlig liker jeg Isak best, betyr det da at jeg ble forelsket i meg selv? :-D)

Siden vi er i September så passer det fint å avslutte med sangen fra Gabrielle(Åh ja, den spilte de i SKAM )

 

 

ØNSKER ALLE EN FIN LESEMÅNED I OKTOBER!

 

 

HILSEN BEATHE