Original tittel:Les Insèparables-Norsk tittel:De Uadskillelige-Forfatter:Simone De Beauvoir-Oversetter:Gøril Eldøen,MNO- Format:Innbundet-Sideantall:190-Utgitt:2020-Min utgave:2021- Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Pax forlag

VELSKREVET PORTRETT AV ET UNIKT VENNSKAP

Dette er mitt aller første møte med forfatterskapet til Simone de Beauvoir og det blir definitivt ikke det siste for dette gav virkelig mersmak,skjønt jeg mistenker at flere av bøkene hennes kan være noe mer tunglest enn det denne viste seg å være. Jeg skulle egentlig lese denne i sommer men måtte legge den litt til side når jeg ble klar over at Beauvoir var en av forfatterne som på slutten av 70-tallet skrev under et opprop for å avkriminalisere seksuell omgang mellom voksne og barn, til støtte for en kjent forfatter som den gang var i 50-årene og hadde et «forhold» til en jente på 13. Nå skal jeg ikke utdype noe mer om hva jeg syntes om akkurat det, men først nå etter flere måneder var jeg klar til å ta fatt på noe hun har skrevet og det skal sies at kun få kulturfolk lot være å undertegne oppropet den gangen. Det sier kanskje mer om den enorme frihetsfølelsen som mange higet etter på den tiden og som stod sterkt i makt-og kultureliten i Frankrike, og hvor langt mange var villige til å gå, enn det sier noe om hver enkelt av de som faktisk skrev under.Vel,nok om det.

De uadskillelige ble opprinnelig skrevet så langt tilbake som i 1954 og ble først publisert i fjor. Grunnen til at det har tatt så lang tid vites ikke med sikkerhet men det kan jo tenkes at det er fordi den er basert på Beauvoirs nære vennskap med bestevenninnen Elisabeth Lacoin, eller Zaza som hun ble kalt. Uansett grunn så er jeg glad for at boken ble utgitt til slutt for det er en god fortelling og en mulig minnetekst til venninnen.

Simone og Elisabeth, henholdsvis kalt Sylvie og Andrèe i boken, møttes på skolen når de var rundt 9 år gammel og de fikk ganske snart et veldig nært og godt forhold som med tiden utviklet seg til å bli et lidenskapelig vennskap. I det minste sett med Sylvies øyene for hun var uten tvil forelsket i venninnen sin og som leser kan man av og til merke de lesbiske undertonene i boken. Andrèe syntes ikke å legge merke til Sylvies hengivenhet ovenfor henne men utbroderer mer enn gjerne sine egne følelser for gutter hun er forelsket i. Andrèe fremstår til å begynne med som mye friere og på en måte mer utadvendt enn den sjenerte og mer tradisjonelle Sylvie. De har også blitt oppdratt på ulike måter og for Sylvie er det utenkelig å i det hele tatt skulle kysse en gutt før et eventuelt ekteskap var innen rekkevidde. Samtidig kommer det jo frem at Andrèe slett ikke er så fri som det kan virke som, oppdratt som hun er til å føye seg etter de normene som gjaldt i det konservative katolske miljøet hun vokste opp i. Etter hvert som hun vokste opp kom hennes egne følelser i stadig konflikt med hva som ble forventet av henne, og dette tærte veldig på henne. Hun fikk flere og flere oppgaver for å holde seg travelt opptatt av en mer og mer kontrollerende mor. Det ble så ille at hun ved en anledning skadet seg selv i foten med øks fordi hun ikke maktet å rette seg etter det som ble forventet av henne. Hun ville være en fri og tenkende kvinne som tok sine egne beslutninger om sitt eget liv men dette passet ikke inn i foreldrenes og samfunnets forventing om at hun etter hvert skulle gå inn i en rolle som hustru og mor. Men det var klare regler for hvem hun kunne gifte seg med og kjæresten Pascal Blondel,en medstudent av henne og Sylvie,ble ikke akseptert av hennes familie.
De sekvensene som skildrer den håpløsheten,angsten og fortvilelsen Andrèe satt med er meget godt beskrevet og gjorde veldig inntrykk på meg.

Andrèes opprør eller forsøk på sådan førte ikke frem og hun ble etter hvert veldig syk og døde bare få uker før hun skulle fylt 22 år. Det ble sagt at hun døde av hjernebetennelse men Beauvoir var lenge overbevist om at hennes død skyldtes kjærlighetssorg over å ikke få den hun elsket. Dette står allerede i forordet som er skrevet av Simones adoptivdatter Sylvie Le Bon de Beauvoir så jeg spoiler ikke noe med å skrive dette.

Boken er kort, knappe 190 sider men rommer likevel utrolig mye. Beauvoir skriver veldig godt og vi som lesere får et veldig godt innblikk i vennskapet mellom disse og den kjærligheten Sylvie tross alt følte for venninnen. Den skildrer også veldig godt hvordan bestevenninnens tidlige død har preget henne gjennom hele livet og det unike vennskapet deres har vært med på å forme henne helt fra bardommen og gjennom ungdomstiden. Det har hatt en enorm innflytelse på henne som voksen kvinne og i sin egen søken etter frihet og ikke minst i hennes kamp for kvinners rettigheter og frihet, det sies at Andrèes død var med på å vekke feministen som skulle bo i Sylvie.

Selv om vennskapet deres står i fokus sier boken også mye om hvordan det var å vokse opp i etterkrigstiden og hvordan samfunnet var på denne tiden og ikke minst hvilke forventinger det var til kvinner og hvordan de måtte innrette seg patriarkatet. Boken kan også sees på som en slags kritikk til den undertrykkelsen kvinner ble utsatt for.
Boken inneholder noen bilder og et par autentiske brev som Simone de Beauvoir og Zaza skrev til hverandre, samt et par brev mellom Simone og hennes da tilkommende ektemann Jean-Paul Sartre.

Dette var mitt første men slett ikke siste møte med denne forfatteren men aller først skal jeg ha et lite prosjekt med en annen fransk forfatter som Simone de Beauvoir kjente, nemlig Nathalie Sarraute.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

---

Simone de Beauvoir(1908-1986) var en fransk filosof,feminist og forfatter. Hun skrev både romaner, Essays,memoarer og et par noveller. Hun er kanskje aller mest kjent for boken Det annet kjønn og romanen Gjesten.

HILSEN BEATHE