Tittel:Dette er andre dagar-Forfatter:Ruth Lillegraven-Format:Innbundet-Sideantall:131 -Utgitt: 2020-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Tiden.

NYDELIGE DIKT I KORONAENS TID

I Anitas diktlesesirkel skulle vi i september velge oss ut en norsk dikter og litt på overtid falt valget mitt på Ruth Lillegraven og hennes nyeste diktsamling.

Det er alltid en viss spenning og ikke minst fryd knyttet til det å sette seg ned med en bok ført i pennen av selveste Ruth Lillegraven, dette fordi hun formidler så utrolig bra og det virker som hun aldri har skrevet en dårlig setning i hele sitt liv. Når hun attpåtil har skrevet en koronadiktbok ble det ekstra spennende å sette i gang med lesingen.

Det er ingen tvil om at vi er inne i en veldig spesiell tid og i vår når landet og store deler av verden stengte ned vil jeg tro at det ble en mildt sagt uvirkelig tid for de aller fleste av oss, både store og små. Det ble plutselig en helt ny «normal» og skulle forholde seg til.
Nå er det ikke noe som er bra med covid-19 på noen som helst måte, men jeg husker at jeg tenkte, at denne pustepausen nedstengingen førte til hadde klodens helse så utrolig godt av. Og det er nettopp kloden og klima Lillegraven aller først retter blikket sitt mot i det aller første diktet i samlingen som begynner slik, det er færre fly,båtar og bilar/mindre røyk frå pipene i Kina / himalaya kan sjåast frå India / himmelen stilnar/ himmelen klarnar..

Deretter retter hun blikket mot reproduksjonstall og molekylær immunologi. På restriksjonene og hvordan regjeringen håndterte krisen vi var og fremdeles er i, og ikke minst hvilke konsekvenser pandemien og alt den fører med seg får for oss alle. Før hun igjen retter blikket mot naturen igjen med ordene, du er berre eit lite blad / eit lite blad på det store treet.
Skjønt disse kan også være en metafor for oss mennesker, at hver og en av oss er èn blant mange.

Det kommer frem en ny side ved Lillegraven jeg ikke har sett før når hun i flere av diktene deler av sitt eget liv som kone og mor, med hjemmekontor og hjemmeværende barn, om alt som skal gå rundt i en travel hverdag og om løveunger med koronalugg. Jeg skal ikke dvele for mye ved en noe fyllesyk jeg-person på et 17.mai besøk.

Det er vanskelig å plukke ut sitater fra denne samlingen for det er mange sitatvennlige dikt her så jeg har tatt med deler av diktet som heter Lovnadene.

Det er
ikkje synd i meg
seier eg til meg

eg som har
hus hage skog
pengar mat helse

men hugs også at
ingenting av dette
er normalt, seier eg

ingenting av dette
er godt for noko
innprentar eg
meg

det har eg
lese at ein må

elles kan ein kome
til å tru at dette er
vanleg, det må
ikkje skje

…(….)…

far min
hugsar soldatane
som marsjerte på
vegen langs vatnet

gutane mine
vil hugse året med
heimeskule avstand
handvask

sjølv forsvinn eg
stadig lenger inn
i telefonen pc-en
hovudet

16.april er ein torsdag
tyskland tek imot
barn fra moria….(…)..

Når landet var nedstengt kunne man ikke besøke venner og familie, da hendte det at jeg-et i disse diktene fikk tilsendt e-poster fra sin kjære far, først med bilder fra stedet hun savnet så sårt, etter hvert fortalte han historier,som den om det islandske drikkehornet fra 1400-tallet som til slutt havnet på en gård på vestlandet. Hornet var tidligere eid av adelsmannen Eggert Hannsesson fra Island. For meg som digger at man fletter inn fortellinger basert på mennesker som faktisk har levd var disse sekvensene gull verd og heldigvis for meg det var flere slike sagn fra gamle dager med.

Selv i diktene som handler om karantene og et travelt hverdagsliv retter Lillegraven stadig blikket utover, langt forbi seg og sitt og på mesterlig vis klarer hun å flette inn både tidligere terrorangrep ulike steder i verden, branner som har oppstått på grunn av klimaet og ikke minst flyktningekrisen med barna i Moria-leiren i spissen. Ja,til og med politivolden i USA har hun gitt plass til i diktene. Men så er det jo en av flere grusomheter som skjer samtidig som den pågående pandemien.

Jeg har lyst til å sitere deler av et annet dikt jeg syntes var fint og som forklarer stillheten som rådet når landet var nedstengt.

me går på traktorvegen
mellom første og
andre turmål

løveungane
er hundekvalpar
dyttar og småkranglar

det er då eg høyrer dei

først så lagt og vagt
at eg trur det må vere
berre i hovudet mitt
likevel stansar eg

kan de høyre noko
spør eg sønene

og så står me
så stille på stien
i fuglekvitteret
og lyttar

dei nikkar, ivrige
ja! Kyrkjeklokker!
det har me aldri
høyrt her før

det er så stille no
det må være difor
seier dei…. (….)…

Dette var et meget fint bidrag til den såkalte koronalitteraturen fordi Lillegraven klarer på utmerket vis å flette inn den pågående pandemien i dikt som omhandler naturen eller klimakrisen. Men også i diktene som handler om hverdagsliv og familie får pandemien sin naturlige plass.

Måten hun får frem sammenhenger mellom fortid,nåtid og ikke minst fremtid på er veldig fascinerende og ikke minst meget godt utført. Jeg liker godt måten hun har flettet inn dagsaktuelle ting som skjer i verden og at hun har et sterkt fokus på klimaendringene i flere av disse langdiktene. Kanskje for å minne oss på at det i tillegg til pandemien skjer andre elendige ting i verden. Tanker om døden står sentralt i flere av diktene og det er helt naturlig med tanke på tiden vi er inne i.
Men noen sekvenser vitner også om at det finnes et håp likevel, at vi har en fremtid tross alt. For som hun sier nesten helt på slutten, alt vil spinne videre. Alt vil vere annleis/ alt vil vere det same.

Det skal bli spennende å se hvordan det blir fremover, om hvordan vi ser tilbake på denne tiden som er nå og hva og hvor mye som endres fremover.

Tittelen Dette er andre dagar (DEAD-ser du?) har hun hentet fra Bruce Springsteens låt Better days og diktsamlingen består av ni langdikt samt en prolog og epilog. Et «must» for alle Lillegraven-fan der ute, eller egentlig et «must» for alle som liker en god tekst for det er plett umulig å ikke bli berørt av disse diktene og noen av dem gikk rett i hjerteroten på denne leseren og kommer til å bli værende der i lang tid.

ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

---

Forfatter Ruth Lillegraven er født i 1978 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter med diktsamlingen Store stygge dikt i 2005. Hun har deretter skrevet flere barnebøker, samt romanen Mellom oss(2011), diktsamlingen Urd (2013) som hun mottok både Brageprisen og Bokbloggerprisen for. Diktsamlingen  Manilahallen  kom ut i 2014, og i 2016 gav hun ut diktsamlingen Sigd. I 2018 gav hun ut ikke mindre enn tre bøker,skuespillet Cally, barneboken Skogen den grøne samt krimboken Alt er mitt. I 2020 har hun i tillegg til denne gitt ut et par barnebøker.

HILSEN BEATHE