For tre år siden leste jeg Brevet til Rosalin av samme forfatter, en aldeles skjønn bok jeg falt veldig for og derfor var gleden stor når jeg så at forfatteren kom med ny bok nå i år.  Det er lett for at man får høye forventinger når man hatt gode leseopplevelser med en forfatter tidligere selv om dette er noe jeg prøver å unngå fordi dette er en helt ny bok som skal vurderes uavhengig av hva man har lest tidligere. Men det er ikke til å stikke under en stol at en viss forventning blir det uansett og denne gangen slo det ikke like hellig ut, eller jeg ble i hvert fall ikke like begeistrert.

 Tittelen Aldri kome tilbake forteller egentlig ganske mye om boken for den handler om noen som har reist og som ikke kommer tilbake. Og allerede i tittelen ligger det en sårhet som man finner mye igjen av i selve romanen også.

Det er den eldre mannen Daniel som skriver brev til barnebarnet sitt, Daniel, som han ikke kjenner så godt og i et forsøk på å bli kjent med ham velger han å fortelle om bygden han er fra, om livet sitt og familien deres, og han tar ham og oss lesere tilbake til tiden før han selv ble født.

Dermed går historien tilbake til før krigen og vi blir kjent med både bestefaren og faren til forteller-Daniel. Vi får vite hvordan foreldrene hans møttes og hva som skjedde den gangen krigen brøt ut og om de unge guttene som bestemte seg for å stjele naboens båt og sette til havs for å unngå å havne i klørne på tyskerne. Vi hører om faren som forsvant på Shetland og om sønnen som brukte store deler av livet sitt på å lete etter ham.

Som ung gutt vokste han opp i en tid hvor det bare var kvinner rundt ham, mennene var ute i krigen og det var bare mødre,bestemødre og tanter igjen hjemme. Noen av mennene kom tilbake mens andre ikke. Bestefaren hans, gamle-Daniel, ble arrestert og tatt med til konsentrasjonsleir og vi får høre hvordan det gikk med ham der. Forteller-Daniel fikk etterhvert selv en sønn som er oppkalt etter bestefaren sin, Gabriel, en sønn han ikke hadde så god kontakt med etter at han ble skilt fra konen, Beate.

Forteller-Daniel har mistet mye oppgjennom og har mye sorg og lengsel i seg, og disse sekvensene er det veldig sårt å lese om. Mange har vært sviktet av flere i denne familien. Sitatet under er hentet fra da gamle-Daniel er på vei til konsentrasjonsleir.

Til fjelleiren Natzweiler-Struthof. Det er i Frankrike. Her skal alle fiendar av Det tyse rike rotne. Om ikkje dei homofile. Eller dei prostituerte. Eller liknande degenerte element. Så skal i alle fall parasittane fordufte. Fyrst og fremst oppviglarne.Undergravarane. Kommunistjævlane. Men også  fleire av jødane. Og sigøynarane. Skapningar ein ikkje berre sånn utan videre kan kalle menneske. Dei er meir som skadedyr. Sjukdomsberarar.

S.78

Det er ingen tvil om at forfatteren kan skrive og denne er skrevet på et aldeles nydelig nynorsk språk. Egentlig er dette en skjønn fortelling med mye sårhet og lengsel i seg. Familien som blir beskrevet har opplevd mye motgang og svik, da særlig fra den mannlige delen av slekten. Når romanen begynner så har det skjedd noe med sønnen til forteller-Daniel og dette gjør at han har behov for å lære barnebarnet sitt å kjenne, og kanskje bryte den «forbannelsen» eller det uheldige mønsteret som ser ut til å ha preget slekten i generasjoner.

Dessverre for meg så drukner den fine handlingen i forvirring om hvilken Daniel eller Gabriel det er snakk om til enhver tid og dette gjorde at jeg hele tiden måtte stoppe opp og resonnere meg frem til hvem han egentlig snakket om og dermed ble det en veldig oppstykket leseøkt og jeg falt ut av handlingen, hadde boken vært lenger så hadde jeg nok helt sikkert gitt opp. Noe jeg tildels også gjorde for etter førti sider sa det stopp og jeg måtte begynne forfra igjen uten at det gikk særlig bedre andre gangen så her  kunne jeg nok med stor fordel  tegnet opp et slektstre for om jeg har regnet rett så er det her snakk om tre  Daniel-er og to Gabriel-er, inkludert barnebarnet som han skrev til. Så skal du ta fatt på denne så husk og ha tungen i rett munn når du leser.

Er fullt klar over at det er vanlig å kalle barn opp etter forfedre men dette ble litt vel mye å holde styr på hele tiden og veldig synd at dette var med på å trekke fokuset vekk fra den såre og nydelige fortellingen dette tross alt var. 

Jeg er så absolutt klar for en ny roman skrevet av Orten så jeg har på ingen måte blirr skremt bort selv om det ble litt stang ut for min del denne gangen.

Forlag:Samlaget
Tittel:Aldri kome tilbake
Forfatter:Øystein Orten
Format:Innbundet
Sideantall: 169
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Marit Lystad Johansen

Øystein Orten er født i 1962 og er en norsk lektor og forfatter. Han debuterte som forfatter i 1995 med diktsamlingen Havflammen. Han har etter den tid gitt ut en rekke romaner, diktsamlinger og noveller.I tillegg til å være forfatter underviser han ved Ulstein videregående skole.

HILSEN BEATHE