The Nobel women #3 & 1001-lesesirkel: Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek

STERKT OM UNDERTRYKKING

 

Boken har jeg lest i forbindelse med mitt eget Nobelkvinneprosjekt og siden den også står på 1001-listen så har jeg lest den i forbindelse med februarutgaven av Elidas 1001-lesesirkel hvor vi skal lese en bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere.

At Jelinek fikk nobelprisen i 2004 gikk ikke helt upåaktet hen for et medlem av Det Svenske  akademiet gikk til det skritt at han sluttet i protest året etter at hun hadde fått prisen. Han mente  blant annet at Jelinek skrev pornografiske bøker og at prisen var ødelagt for lang tid fremover. Vel,hun er i det minste detaljert i sine beskrivelser og kanskje må det være slik for at hun skal få budskapet sitt frem.

pianolærerinnen.jpegHovedpersonen i Pianolærerinnen er den 35 år gamle pianolærerinnen Erika Kohut som bor sammen med moren sin.  At Erika ikke ble den  store musikalske kunstneren moren hadde sett for seg men i stedet driver pianoundervisning er et stort nederlag for moren for hun hadde nemlig skyhøye forventninger til sitt eneste barn. Av ren kjærlighet(?) til datteren har moren derimot full kontroll over sin voksne datter. Hun nekter blant annet datteren å ha sitt eget rom.
Mor og datter sover til og med i samme seng, og moren passer omhyggelig på at hendene til Erika er godt plassert oppå dynen for gud nåde meg om Erika skulle finne på å onanere og utvikle sin egen seksualitet.

En del av temaet i denne boken handler nettopp om hva som kan skje dersom noen tar kontroll over andre sin seksuelle utvikling slik moren gjorde her. For hva skjer når seksualiteten og kontrollen over egen kropp undertrykkes på denne måten.

Til tross for morens totale kontroll har Erika på en eller annen måte klart å skaffe seg et hemmelig liv moren ikke vet noe om. Hun lyver blant annet om pianotimer og bruker heller tiden på å oppsøke tvilsomme strøk, som for eksempel Prater hvor hun  kikker på prostituerte som har seg med kunder, eller går på kino for å se på pornofilmer eller såkalte peep show. Erika har ingen fysisk nytelse av dette for den eneste måten for henne å føle noe fysisk er ved å skade seg selv nedentil med barberblader. Smerten er i seg selv en konsekvens av viljen til nytelse, til ødeleggelse, til nedbryting og ,i sin edleste form, en form for nytelse. Erika skulle gjerne overskredet grensen til selv å bli tatt livet av. I de klossete forstadsknullene finnes det større håp om smerteformgiving og smerteutsmykning.(s.99)

Erika innleder etter hvert et forhold til Walter Klemmer, en ti år yngre elev som lenge har  vært forelsket i henne men som hun hele tiden har avvist. Inntil han en dag følger etter henne på toalettet….hun er ikke den som ønsker eller takler nærhet men lar ham kysse seg første gangen de har seg. For Erika sin del er det viktig at ting skjer helt på hennes premisser og det er ganske så spesifikke og spesielle ønsker hun kommer med, og til å begynne med godtar han dette. For aller første gang opplever Erika følelsen av å ha kontroll, hun vinner, ovenfor til moren har hun alltid vært den tapende part.

Jeg leste fire tunge bøker i januar og dette var en av dem. Nå leser ikke jeg noe spesielt fort i utgangspunktet men jeg merket med det samme at lesetempoet automatisk gikk en god del ned og jeg klarte heller ikke lese så mye om gangen. Til det er boken for handlingesmettet og jeg tok meg i å se etter tegn på galskap både hos Erika og moren for jeg er av den oppfatning at begge to må være rammet i hvert fall til en viss grad, ingen ved sine fulle fem behandler sin datter på den måten som moren gjør her.Og Erika blir vel litt skadet av det miljøet hun har vokst opp i.
Noen av sekvensene var dessuten noe langdryge og derfor tunge å komme seg gjennom. Men å lese om en mor som mishandler datteren sin på denne måten gjør heller ikke boken til en lettlest affære. Ei heller  å lese om selvskadingen Erika drev med. Jeg brukte lang tid til å komme inn i boken men etter ca 100 sider gikk det noe lettere selv om ikke handlingen i seg selv ble noe bedre, snarere tvert i mot.

Jelinek er kommunist og feminist, og hun skriver ofte kritisk om det moderne samfunnet og om undertrykkelse og maktkamp.
I pianolærerinnen som er en selvbiografisk roman skildrer hun denne maktkampen gjennom et mor og datter forhold. I denne boken prøver Erika å få kontroll over den unge Walter, og klarer det til en viss grad.

Det kan godt være at Erika i utgangspunktet hadde litt spesielle tilbøyeligheter når det gjelder sin egen seksualitet og preferanser, men jeg tror også at disse har blitt forsterket på grunn av den totale undertrykkelsen moren utsatte henne for. At hun aldri har latt henne utforske sin egen seksualitet på en sunn og god måte har gjort at hun heller ikke nyter den og det er jo forferdelig synd. Selvskadingen blir hennes måte og ha en viss kontroll over egen kropp på. Jeg tok meg i å føle sympati med Erika og jeg forstår hvorfor hun gjør som hun gjør. De seksuelle preferansene hennes fikk jeg nesten bakoversveis av men så er det nå en gang slik at man liker forskjellige ting og det som er drøyt for èn er helt normalt for noen andre. Men hvilke erfaringer har denne moren gjort seg for å komme dithen at hun har dette vanvittige kontrollbehovet ovenfor datteren?

Jelinek fikk et nervøst sammenbrudd når hun var i ungdomsårene og gikk ikke utenfor døren på ett år,og det var da hun begynte å skrive. I hjemlandet er hun både elsket og hatet for sitt friske språk og uttalelser. Hun skriver ofte om den meningsløse volden og hvordan denne går i arv fra foreldre til barn og hun skriver om kjønnsdiskrimineringen og maktmisbruket som finnes i samfunnet.

Jelinek er gift men bor ikke sammen med ham,de bor ikke en gang i samme land for hun bor i Wien og han i München. I likhet med Erika har hun store deler av livet bodd sammen med moren, faktisk helt frem til moren døde i 2000. Hun arvet leiligheten da moren døde og bor der ennå.

Jelinek skriver godt og har til tider ganske så friskt språk. Skildringene rundt sexscenene er ganske så detaljerte og jeg kan tenke meg at boken ble omdiskutert når den kom ut på 1980-tallet for den er ganske så grotesk til tider og det er sterk lesing.

Jeg kan ikke annet enn å si at Pianolærerinnen er en god bok, for det er en god bok. Men jeg er høyst usikker på om jeg egentlig likte den. Har en mistanke om at dette er en bok som kan vokse litt på meg i etterkant, eller kanskje med fordel leses flere ganger. Jeg er glad jeg har lest den og jeg syntes det var verd «slitet» det var å komme seg gjennom den.

 

 

1001nobel


Forlag: Gyldendal
Original tittel:Die Klavierspielerin
Norsk tittel:Pianolærerinnen
Forfatter:Elfride Jelinek
Oversetter: Elisabeth Beanca Halvorsen & Mons Andreas Finne vedøy
Format:Innbundet
Sideantall: 260
Utgitt:1983
Min utgave:2005
Kilde: Fått i gave av Kari

 

Forfatter

jelinek_postcard
Foto: Nobelprize.org

Elfriede Jelinek er født i 1946 og er en østerrisk forfatter, og er delvis av jødisk-tsjekkisk opprinnelse. Hun debuterte som forfatter i 1979 og har skrevet en rekke romaner og drama, hun jobbet også som oversetter. Hun har vunnet flere priser for sitt arbeide og hun fikk nobelprisen i litteratur i 2004.

 

HILSEN BEATHE

12 kommentarer om “The Nobel women #3 & 1001-lesesirkel: Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek

  1. Virkelig spennende og givende omtale! Verken hørt om forfatter eller bok, men følger prosjektet ditt med stor interesse. Hadde jeg hatt noen av Nobelkvinnenes bøker ulest i hylla mi skulle jeg slengt meg med, men jeg kan heller sitte i ro og mak og høste inspirasjon og lære litt underveis 🙂

    Liker

    • Takk for det,kjære du! 🙂 Hyggelig å høre at du følger med på prosjektet selv om du ikke leser selv. Da håper jeg at enten jeg eller andre kan friste deg til å få lest en bok eller to, en eller annen gang.

      Liker

  2. Denne har vært på min TBR liste i over 20 åe, men jeg har aldri turt å starte på den.
    Du beskriver bra om den ambivalensen vi kan føle som lesere. For det er jo ikke det samme om en bok er god og om vi liker den.
    Vil du anbefale andre å lese Pianolærerinnen?

    Liker

    • På en måte en litt vanskelig bok å anbefale videre for det er ikke en bok for alle dette, men har du boken så er det jo bare å prøve. Ser på bokelskere.no om folk som har slitt seg gjennom den to ganger og følte det var verd det. Det er jo en god bok selv om jeg ikke helt har bestemt meg om jeg liker den eller ikke, samtidig tror jeg at jeg ville lest den igjen og kommer sikkert til å gjøre det. Det er jo to litt galne damer dette, det må være lov å si. Har den stått på TBR listen din i så mange år så syntes jeg at du skal gi den en sjanse.

      Liker

  3. Så flott at du er med i lesesirkelen! Eg tenker og at det er lov å syns at ei bok er god sjølv om ein ikkje liker den. Pianolærerinnen virker veldig spesiell, så eg syns ikkje det er så rart at den hamner i vet-ikke-om-eg-liker-denne-boka-haugen 🙂

    Liker

    • Klart jeg er med! 🙂 Jeg skal jo lese 1001 bøker så mulig jeg er med med flere denne måneden. Den er absolutt spesiell men samtidig verd lesingen selv om den er tung og vanskelig å komme seg gjennom. Litt vanskelig på èn måte å like den på grunn av temaene den tar opp, og hun er jo spesiell hun Erika, for ikke å snakke om moren. Men så virker jo forfatteren noe spesiell med det at hun velger å ikke bo men mannen men med moren frem til hun døde.

      Liker

  4. Nydelig omtale Beathe, jeg lenker til deg sporenstreks! Er helt enig i at både mor og datter må være litt gal for å holde på sånn som de gjør med hverandre. Jeg likte boken godt, selv om en havnet på en 4`er. Føler på meg at dette er en roman som jeg kommer til å huske lenge. Visste ikke at den er litt selvbiografisk, det er jo rett og slett skremmende 🙂

    Liker

    • Takk 🙂 Ja,de må jo nesten det og jeg kunne egentlig tenkt meg å vite hva som fikk moren til å oppføre seg slik, hvilken oppvekst har hun hatt? Ja, den er basert på forfatterens eget liv og hun følte skam når filmen ble vist første gang så da tenker jeg at mye av dette stammer fra eget liv. Skremmende? Ja,definitivt.

      Liker

  5. Har nå lest begge de siste nobelinnleggene og det er nok denne pianolærerinnen som appellerer mest. Ikke noe mysterium der. Dikst versus romaner. Tror nok jeg kommer til å lese denne med tiden. Liker ambivalensen i å like, men ikke føle at man kan anbefale, da den ikke er for alle…

    Liker

    • Definitivt ikke for alle! Det er en god bok, jeg heller til at jeg likte den men jeg kan ikke anbefale den for den er ikke for «folk flest» og jegtar meg fremdeles i å tenke på så mange rare og ekle preferanser det finnes der ute, men sånn er det jo.

      Liker

Legg igjen en kommentar til Ingun Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..