LUNT OG SÅRT OM ALVORLIG SYKDOM

Høsten 2017 debuterte forfatter Rebecca Wexelsen med diktsamlingen Så faller jeg, en nydelig diktsamling jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen  samme året. Nå er forfatteren ute med den «vanskelige» andreboken og jeg vet ikke helt om det er riktig å si at fallhøyden er stor for dette er en helt ny bok i en helt annen sjanger enn den forrige og det er kanskje ikke riktig å «sammenligne» to ulike bøker på den måten. Men siden jeg falt sånn for den forrige ble det i hvert fall med en viss forventning og spenning jeg satte i gang å lese og jeg kan røpe såpass at jeg ble ikke skuffet.

 

 Hotell Montebello handler om den unge kvinnelige studenten Nina som får beskjed om at hun er alvorlig syk og blir innlagt på sykehus. Bokens tittel henviser altså til pasienthotellet Montebello som forøvrig ligger i samme bygg som strålebygget på Radiumhospitalet som er Ninas hjem i denne romanen.

Allerede før innleggelsen får vi som lesere vite at Nina lyver for legene for å kunne bli boende på sykehuset i stedet for å fortsette studentlivet og kun komme til sykehuset for behandling.
Hun finner det ikke engang naturlig å gi beskjed til sine nærmeste om at hun faktisk er innlagt for kreft.

Vi får ta del i hennes tilværelse på dette pasienthotellet hvor hun blir kjent med flere av dem som bor der og vi får ta del i deres historie også. Vi blir også litt kjent med to av dem som jobber der,miljøarbeideren eller skal jeg si vaffelstekeren Ivar som har mistet moren sin i kreft og likeverdsmenneske Berit som i sin tid hadde en godartet svulst.

Nå tenker du kanskje at dette er en roman som består av mye sykdom og elendighet, og det er tildels riktig for det er et så alvorlig tema som kreft som blir belyst her. Men det blir aldri tungt eller trist å lese, eller litt trist blir det jo men ikke på grunn av sykdommen disse menneskene har. Det triste er hvor mange ensomme mennsker som finnes der ute som bare lengter etter at noen skal ta vare på dem og noen er villige til å strekke seg veldig langt for å få denne omsorgen fra andre. Om ikke mer enn for en stakket stund.

Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.
Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.
Du kunne like gjerne ikke eksistert.

S.141

Nå har jeg sitert det som står på bokens bakside men nettopp disse linjene fanger opp selve essensen i det romanen handler om og derfor var det naturlig å ta det med her.

I løpet av disse relativt få sidene tar Nina oss ved flere anledninger tilbake til barndommen og da særlig til minner hun har om faren. Han som senere stakk av med en kjæreste som kun er få år eldre enn henne selv. I disse tilbakeblikkene virker det som de hadde god kontakt mens telefonsamtalene som foregår i nåtid er mer av det overfladiske slaget. Forholdet hennes til moren og søsteren  som selv er lege er heller ikke av det gode slaget, og det kan virke som de ikke godtar henne for den hun er. Dette blir ikke sagt direkte men er mer en følelse jeg satt igjen med etter endt lesing.

Det er veldig sårt å lese om mennesker som er ensomme og som har lyst å bli sett som den de er, med eller uten sykdom. Mennesker trenger mennesker, sånn er det bare.

Jeg har i den senere tid lest flere romaner om unge mennesker som er ensomme, enten fordi de skyver andre fra seg eller fordi de av ulike grunner ikke passer inn i «normen». Og jeg undrer meg på hvorfor det er slik og er det sånn at det finnes flere ensomme mennesker der ute nå enn det gjorde før og hva er det som gjør det?

Vel,det er ikke sikkert at vi får svarene her, men det som er helt sikkert er at denne forfatteren skriver godt og hun behandler såre og alvorlige tema på en utmerket måte. Hun tar nemlig i bruk en god del humor eller skal jeg si galgenhumor som gjør det noe enklere å lese om disse temaene. Jeg måtte trekke på smilebåndet flere ganger, og det var det befriende å kunne gjøre.

Jeg forstår hvorfor Nina gjorde som hun gjorde, selv om det er ganske så drøyt. Men det viser bare hvor desperat man kan bli etter oppmerksomhet og ikke minst hvor viktig det er «å bli sett», med eller uten sykdom. Og her viser forfatteren også hvor lett det er å forsvinne fra omgivelsene selv i en tid hvor de aller fleste unge er aktive på sosiale medier. Det blir  litt sånn «ute av syne ute av sinn» og det er sårt.

Jeg fikk umiddelbart sansen for Nina og flere av de andre bikarakterene vi møter på og hvem kunne trodd at det fantes mange morsomme episoder å spore på en avdeling for alvorlig syke folk. Men det gjør det i hvert fall i Wexelsens univers. Hun viser oss også at det går fint an å skrive en småhumoristisk roman om noe så alvorlig som kreft.

Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at jeg falt også for denne boken som ble slukt på noen timer og jeg ser allerede frem til neste prosjekt fra denne kanten, no pressure altså!

 

Anbefales!

 

---

Forlag:Tiden
Tittel:Hotell Montebello
Forfatter:Rebecca Wexelsen
Format:Innbundet
Sideantall:190
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Paal Audestad

Rebecca Wexselsen er født i 1986 og har bakgrunn fra språk-og litteraturstudier. Hun jobber til daglig som tekstforfatter.  Hun debuterte som forfatter i 2017 med diktsamlingen Så faller du.

 

 

HILSEN BEATHE