Nøkkerosene av Anne Helene Guddal

Fra før av har jeg lest diktsamlingen Døden og andre tiggere av samme forfatter, selv om jeg ikke fikk det helt til med alle diktene i den samlingen var jeg ikke skremt fra å forsøke meg igjen på flere bøker ført i pennen av Guddal. Nøkkerosene er en roman og det ser ut til at forfatteren beveger seg mellom dikt og romaner annen hver gang.

 

nøkkeroseneDet kan virke som det er en trend i tiden eller så er det bare helt tilfeldig at de bøkene jeg leser om dagene  som oftest har en navnløs protagonist.

Uten noe videre spekulasjon rundt navnløse hovedpersoner, Nøkkerosene som denne romanen heter handler altså om en ung kvinne som flytter hjem igjen til foreldrene sine etter et lengre opphold på en psykiatrisk institusjon.

Foreldrene viser datteren omsorg kun i form av rent praktiske ting som å hjelpe henne med å vaske ut av leiligheten hun ikke lenger kan bo i alene, den som vitner om det som skjedde før hun havnet på institusjon og som minner dem på at det ikke er helt over ennå. Hun kan ikke klare seg helt alene. Dette er det eneste vi får vite som på en eller annen måte skal forklare hva hun gikk gjennom før hun ble innlagt. Egentlig trenger vi heller ikke å vite mer for det er her og nå som teller, og ikke minst veien videre.

Det er ingen kjærlighet eller nærhet å spore fra familiens side og det var særlig en sekvens i boken som rørte meg veldig. Den unge kvinnen overhører moren prate i telefonen og la merke til at hun lo og snakket med i tone i stemmen som ikke var der når hun snakket med henne. Jeg syntes det var så sårt og tårene var ikke langt unna.

 

Hun er ofte på tur ute i skogen med faren uten at det oppstår mer nærhet av den grunn, forteller han noe er det rent praktiske ting. Mesteparten av teksten som minner veldig om essay er betraktninger og beskrivelser av hendelser som har skjedd både her hjemme men også ute i den store verden. Ofte er det triste eller grusomme ting som har skjedd men ikke alltid, jeg tenker at dette sier noe om sinnstilstanden hennes akkurat da.

At man gjør hverdagslige ting og har noen faste rammer er for mange en trygghet, noe som selvfølgelig også gjelder for de som er i psykisk ubalanse. Kanskje aller viktigst for dem. Og det er mellom disse linjene hvor hverdagen blir beskrevet mye av handlingen egentlig ligger, hvor hennes frykt kommer til syne for leseren.

Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem;noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd;de kan ikke lenger bekrefte at jeg ekisterer. Den som skal dø, burde sørge for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene,men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.

S.10

 

Som nevnt over så minnet denne mer om et essay enn en roman og det var forsåvidt helt greit. Vi slår følge med protagonisten i hennes forsøk på å komme tilbake til et normalt liv etter et sammenbrudd, og vi følger henne blant annet til psylologen og på arbeidstilvenning på et sykehjem. Språket er til tider meget poetisk og det merkes godt at forfatteren også skriver lyrikk.

Selv om jeg ved flere anledninger  holdt på å ta til tårene så merket jeg at det var lite følelser å spore hos karakterene i boken, og gjennom store deler av romanen var det slik for meg også. Kanskje fordi protagonisten ikke tillot seg å føle noe særlig? Likevel så blir jeg berørt av det som står, om ikke hele tiden så er det sekvenser her som er meget sterke, blant annet om denne onkelen hun var med faren og besøkte, han som også slet psykisk. Eller en episode med den ene søsteren hvor hun hadde utsatt skolegang på grunn av henne. At noen i familien er oppofrende må gjøre inntrykk.

Jeg syntes dette var en sterk roman og jeg vil tro at den gir et realistisk bilde av en person som er i ubalanse og hennes vei tilbake. Det er fint med romaner som ikke gir en alt opp i hendene men hvor man som leser blir invitert til å reflektere litt i etterkant selv.
Hvor kommer disse nøkkerosene inn i bildet tenker du kanskje nå, men det har seg altså slik at helt i begynnelsen av boken så advarer moren henne om å plukke disse ved å svømme bort til dem, for de har nemlig lange røtter som det er lett å filtre seg inn i og man kan bli sittende fast og til slutt bli dradd under – man kan plukke dem om man rekker til dem fra land eller fra båt. Dette er en passende beskrivelse av det denne romanen handler om.

 

Les gjerne Eli sin fine omtale av boken her!

 


Forlag: Kolon
Tittel: Nøkkerosene
Forfatter: Anne Helene Guddal
Format: Innbundet
Sideantall: 96
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

GuddalAnneHeleneStor
Foto: Mathias Danbolt

Anne Helene Guddal er født i 1982 og er en norsk lyriker og romanforfatter bosatt i Bergen. Hun debuterte som forfatter med boken Også det uforsonlige finnes i 2014, i 2015 gav hun ut romanen Bebo.  Diktboken Døden og andre tiggere kom ut i 2016. Nøkkerosene er forfatterens fjerde utgivelse.

 

HILSEN BEATHE

7 kommentarer om “Nøkkerosene av Anne Helene Guddal

  1. Ah, godt poeng: «Ofte er det triste eller grusomme ting som har skjedd men ikke alltid, jeg tenker at dette sier noe som sinnstilstanden hennes akkurat da.»

    Kan ikke annet enn å si Amen til denne omtalen, veldig bra 🙂 Dette er en av disse bøkene som gjør større inntrykk etter enn underveis i lesingen. Ser frem til å utforske hennes tidligere forfatterskap!

    Likt av 1 person

    1. Takk 🙂 Ja,det samme tenker jeg også – at dette er en roman som vokser på en i ettertid. Og kanskje foreldrene var veldig obs på dette med at hverdagen skulle beholdes for det er viktig, men de glemte kanskje at hun trengte litt nærhet hun også. Veldig mange såre sekvenser her og jeg tenker at dette er en roman hvor man hadde oppdaget nye ting eller tolket ting noe annerledes om man hadde lest den èn gang til.
      Jeg skal også lese mer av henne. Mener å huske at det var en del bloggere som leste «Bebo» det året den kom ut.

      Liker

    1. Takk. Jeg tenkte at disse tankene hun hadde om andre ting som skjedde var med på å fortelle oss hva hun følte og tenkte om ting, men ikke sikkert at det er «riktige» måten å tolke det på. Gleder meg til å lese omtalen din.

      Liker

  2. Denne har eg nettopp lese, og det er artig at me har sett etter så forskjellige ting i same bok. Det er kanskje språket som opnar opp for så ulike lesingar av same tekst. Stilen er uvanleg.

    (enig i at det kan vera trendy)

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.