Levepistolen, første gangen jeg leste det ordet leste jeg Leverposteien og det tipper jeg at det er flere som gjorde! 😀  Jeg hadde allerede lest denne èn gang når papirboken helt overraskende dukket opp i postkassen og det passet fint ettersom jeg alltid leser diktsamlinger minst tre ganger og bøker eller i hvert fall dikt er best på papir.

Levepistolen er en diktsamling som er delt inn i tre deler hvor den midterste  delen er den lengste.
Diktene beskriver det alvoret det ligger i det å få barn. Og aller først  er det foreldrenes første møte med sin nyfødte og deretter noen herlige tekster hvor man lett kan tenke tilbake fra den tiden våre egne barn var smårollinger. Det hele fremstår veldig idyllisk om jeg må si det.

Det er viktig og fint at barn spør mye, det er slik de skal lære. Så blir det opp til de voksne å svare som best en kan. Men så er det jo slik at ikke alt er like lett å svare på og noen ganger er det slik at man må svare på noe lenge før man ønsket å måtte gjøre det men situasjonen krever at man forklarer på en måte som gjør det enkelt for barnet å forstå. Vi har alle lyst til å beskytte barna våre mot dumme ting, men det er ikke alltid like enkelt og noen ganger er det plett umulig å skåne dem fra ting.

Barn leker ganske ofte «brutale» leker  fra de er ganske små, det er sjørøvere, det er krig og det er våpen( gjerne i form av en pinne som de later som er en pistol), dette er helt vanlig for de fleste barn men for noen er noe av dette virkelighet.

Det skinner etter hvert gjennom teksten at ikke alt er bare fryd og gammen, og plutselig dukker det opp en tekst som nærmest slår meg i bakken. For snakk om kontraster.

Maskerte menn stormer inn midt i frokosten.
sprenger seg i en metrovogn
åpner ild i en handlegate
eller en far finner barnet sitt livløst i senga
to nesten like årstall
på en enstra vakker stein
det jeg frykter skjer
mens vi ligger her
et firehodet troll i krøllete sengetøy
hvert øyeblikk skal vi stå opp
bære hverandre til badet og skifte bleie
tisse utenfor og glemme å vaske hendene

S.32

Jeg tolker det som at disse har ønsket og ventet på dette med å bli foreldre en god stund og enkelte steder får jeg det for meg at disse har vært på flukt en gang, i hvertfall er det en engstelig mor med barnet sitt som skal ut å fly og barnet er livredd. En mor som viser den samme omsorgen for barnet sitt som en hvilken som helst annen mor,med de samme bekymringene- bare at hun her leter etter mulige fluktruter i tillegg.
Et av diktene tar oss rett med tilbake til 2015 hvor den lille gutten ble skylt i land,det er vel et bilde som har brent seg fast i hjernen på de fleste av oss. I et annet dikt er det et barn som leveres i et barneselskap dagen før nasjonaldagen, det kan virke som de ikke er herifra opprinnelig av måten de snakker på. Noen ganger kan det virke som de har flere barn og noen ganger bare ett- eller kanskje det slett ikke er den samme familien det er snakk om. Det spiller forsåvidt ingen rolle og har ingen betydning for diktsamlingen, for her er det meg som skal holde flere muligheter åpne.

Eller kanskje disse slett ikke har vært på flukt men at deres tanker går til dem som har vært det eller som er det as we speak, som ikke er så heldige som det vi er. Vi vil alle instinktivt beskytte våre barn men så finnes det de der ute som ikke makter det fordi de må flykte for livet sitt. Hvordan skal man snakke med våre barn om slike ting?

I noen tilfeller skulle jeg ønske at døden kunne oppheves med en slik levepistol, slik den gjør det i barnas lek.

Dette var en fin diktsamling som jeg likte veldig godt, og den hadde en god balanse mellom de gode tingene og de som ikke er fullt så gode( for ikke å si direkte vonde) – og heldigvis en overvekt av det som er bra. Det var noe jeg satte pris på. Til tider hadde den en lunhet ved seg mens humoren som ble sagt at samlingen skulle ha, fant jeg ikke. Mens andre dikt igjen var meget sterke.

Samlingen er skrevet på et lettfattelig språk og er dermed en tilgjengelig diktsamling for de som kanskje ikke er så vant med å lese dikt. Forfatteren har oversatt flere sakprosabøker som for eksempel  Svetlana Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl og kanskje det er derfor hun kom på å blande inn noen av verdens grusomheter inn i dette med å engste seg for sine barn i en ganske så trygg del av verden. Men vi gjør jo det samtidig som vi nesten ikke tør å tenke at vi er så heldige som det vi faktisk er.

Jeg fant ingen omtaler av denne og det er  kanskje ikke så rart siden den er ganske så ny. Har du derimot lest og blogget om den uten at jeg ikke har fått det med meg så skrik ut i kommentarfeltet. Jeg er spent på hva andre har fått ut av denne.

 

 

---

Forlag:Tiden
Tittel:Levepistolen
Forfatter: Hege Susanne Bergan
Format:Innbundet
Sideantall: 75
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Foto: Paul Audestad

Hege Susanne Bergan er født i 1981 og er en norsk lyriker og oversetter. Hun oversetter i hovedsak russisk litteratur. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Ikke noe av dette står om livet. I 2008 gav hun ut  diktsamlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet. Leverpistolen er hennes tredje diktsamling.
For sin oversettelse av nobelprisvinner Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl ble hun i 2015 tildelt Kritikerprisen.

 

HILSEN BEATHE