Rett over nyttår annonserte Anita at hun ville starte en diktlesesirkel  nå i januar til stor glede for meg og andre. Jeg har trosset min «skrekk» for å lese dikt de siste årene men jeg kan ennå ikke skilte med at jeg er veldig dreven «i faget». I den første lesesirkelen skulle vi lese en diktsamling som allerede lå i hyllene, og jeg hadde flere diktsamlinger av Jon Fosse liggende men valget falt på den nyeste diktboken i samlingen,en som nettopp hadde fått plass i hyllen.
Anita som den snille diktgeneral hun er sa at en hylle er en hylle er en hylle – og dermed ble det  nykommeren gull i grusen som ble først ut.

Gull i grusen er forfatterens fjerde diktsamling etter hennes debut i 2007 og er en søt liten flis av en bok med sine knappe 70 sider. Men som jeg har lært meg etter hvert, at på en liten flis av en bok kan man bruke mye lengre tid på å lese enn en noe tykkere og lettlest bok.

Samlingen er delt inn i tre deler, Når alt er blitt hvitt,Noen & Hun,han og gamle kjærlighetshistorier og ved første øyekast kan det virke som det bare er en masse oppramsing av ord og fakta slengt ut nærmest i løse luften uten noe særlig mål og mening.
Nå har jeg lest såpass mange diktsamlinger at jeg har funnet ut at jeg liker fortellende diktsamlinger best, de som har en slags handling, en rød tråd gjennom samlingen – det hadde ikke denne. Men nå er det ikke slik at jeg kan få viljen min hele tiden og ikke kan jeg gi opp etter èn gjennomlesing heller så jeg leste den selvfølgelig èn gang til. Straks litt bedre!

Hele samlingen er en slags oppramsing av setninger adskilt med enten komma eller punktum hvor fortellerstemmen filosoferer om alt og ingenting. Det kan være Et vepsebol i muren,ei grunne i sjøen, et vassdrag i løvet, vinden som ikke løyer,skjelvingen fra hendene, numne munner, buketten som blir lagt ved en mosegrodd gravplass i skogen,en åpen side, en åpen ild. En nyfødt kropp har ei hinne. En åpen kropp er ei fin linje.

Men så dukker det opp noen hint innimellom all denne filosoferingen(som dere kan se like over), og da får man et innblikk i denne personens tanker og følelser, hva hun går gjennom. Dette kommer kanskje sterkest frem i siste del hvor det er tydelig( i mine øyne) at hun sliter med både angst og depresjon, kanskje en kjærlighetssorg også? Jeg tolker det som det er en kvinne som er fortellerstemme blant annet fordi hovedpersonen ser med en slags lengsel på de mødrene som er ute i parken med barna sine. Kanskje drømmer hun om å ha et slikt liv? Eller kanskje hun vil fortsette å leve alene for alltid?

Enkelte ganger kan det virke som hun slett ikke har hatt det enkelt i dette forholdet, kanskje var han voldelig…. er litt usikker… Kanskje de ikke helt forstod hverandre, var ikke helt på bølgelengde.. men hun er også usikker på om ting kunne vært litt annerledes enn det de  ble? Om det var hun som gjorde det slutt, angrer hun?

 Hun ønsker at han skal komme, og han vil kanskje komme, men det hender aldri. Hun blir grøtete i stemmen, høres ut som våte øyne. Det går for fort for øyet, hun blir bare svimmel. Hun vender tilbake til de samme interessene, sangene. Og om hun forsøker noe nytt, minner det alltid om det hun hadde før.

S.62

 I siste del var det litt mindre filosofi om hva det skulle være og mer av det denne diktsamlingen egentlig handler om,nemlig om det å leve med et annet menneske på godt og vondt, av og til går det fint mens andre ganger gjør det ikke det. Jeg tenker også at denne filosoferingen hennes til å begynne med kan ha vært et forsøk fra hennes side om å unngå å tenke på situasjonen hun tydeligvis er i, eller har vært i, for dette kan jo være tilbakeblikk også. Det er vel kanskje sånn med de fleste av oss, når livet butter litt imot trenger man litt tid før man er klar for å ta opp «kampen», og da blir det kanskje til at man tenker på ting som ikke er så viktige der og da, sånn egentlig.

Kom til å tenke på at tittelen passer veldig godt til innholdet fordi om det er slik at man har levd i et forferdelig forhold så har det mest sannsynlig vært gode stunder også, tross alt. Ikke at jeg mener at man skal bli værende i et slikt forhold, for all del ikke. Men alt har kanskje ikke vært like svart hele tiden. Men nå er det slett ikke sikkert at hovedpersonen her har vært i et grusomt forhold men uansett så er ikke alt bare svart eller hvitt.

Diktsamlingen som jeg var usikker på om jeg likte i det hele tatt har grodd på meg i timene som har gått siden den ble lest ferdig for andre gang og ikke minst nå når jeg skulle sette meg ned for å skrive noen ord om den. Dette er en diktsamling som med fordel kan leses flere ganger og jeg tror at hovedpersonen kan tre tydeligere frem for hver gang den blir lest. Men jeg følte at hun nådde frem til meg ved et par anledninger selv om hun kanskje kunne «forsvinne» litt i filosoferingen.

Jeg har lånt den forrige diktsamlingen hennes,Ute av skog, på eBokBib og har «bladd» litt gjennom den og etter det jeg kan se så har ikke den helt samme oppbygging som denne har. Jeg ser frem til å lese den også.

Håper at flere av dere kommer til å lese denne for jeg kunne tenke meg å vite hva dere får ut av den.

 

---

Forlag: Oktober
Tittel:Gull i grusen
Forfatter: Rebecca Kjelland
Format:Heftet
Sideantall: 68
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Lasse Gundersen

Rebecca Kjelland er født i 1983 og er en norsk forfatter/ lyriker. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, en bok som visstnok skal ha vakt oppsikt når den kom ut.  Hun har etter det gitt ut to andre samlinger før hun nå i år kom med sin fjerde diktsamling Gull i grusen. I 2015 ble hun kåret til en av norges ti beste forfattere under 35 år, denne kåringen ble gjort av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

 

HILSEN BEATHE