Anders Totland hadde jeg hørt om men ikke lest noe av før jeg helt tilfeldig kom over denne ungdomsromanen inne på eBokBib i morges og tenkte at tiden var inne for en lettlest og kort bok. Få timer senere var boken lest ferdig og jeg var helt satt ut.

 

  Så lenge ingen ser oss handler om Jon som bor i en liten bygd sammen med sin alkoholiserte mor. Stefedrene kommer og går, av og til er det mennesker i huset som Jon aldri har møtt før, men stort sett er det den samme gjengen som er der. Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred, er det første Jon sier til oss lesere og de ordene sammen  med resten av den første siden fikk meg til å sitte med en stor klump i magen resten av boken for det skulle bli verre.

Etter en stund kommer Ole inn i bildet, en kar Jon hilser på for første gang på sitt eget kjøkken etter å ha blitt vekket av uvante lyder en søndagsmorgen og hvor han ble møtt med en bunke nystekte pannekaker.

 

 

Eg drog på meg buksa og genseren som låg slengde på golvet, og stakk hovudet ut døra. Vågde meg ikkje ned trappa. Ville sjå an situasjonen først.
-Mornings!

Eg fraus til då eg høyrde den varme, ukjende mannestemma. Han måtte ha høyrt meg.
-No er frukosten klar, sa han.

S.6

Jon går bare og venter på at Ole skal forsvinne slik stefedrene hans pleier å gjøre, men det skjer ikke, Ole blir værende.

I denne bygden fantes det ikke et fotballag for de som er i det klassetrinnet som Jon og kameraten Kevin går i men Ole har sett seg fore å danne et fotballag som han skal være trener for og selvfølgelig blir de to guttene med sammen med tretten andre i klassen.

Det går ikke lang tid før moren og Ole forteller at de skal ha barn, Jon skal bli storebror.

Deretter har det gått noen år, lillebroren Lukas er fire år og går i barnehagen. Jon er nå 15 år. Han stortrives slik situasjonen er, moren er nesten aldri sur og lei seg lenger, og huset deres er alltid på stell, ingen tomflasker som flyter rundt alle veier, og den ekle lukten som alltid var hos dem før er borte for lengst. Han kan ha kamerater med hjem uten å være redd for noe.

Ole inviterer Jon med på campingtur, en guttetur med bare de to, og Jon som aldri har vært på campingtur før blir helt fra seg av glede. Den gleden skulle vise seg å bli nokså kortvarig..

Eg prøvde å vri meg unna, men Ole festa berre grepet. Han knadde og gnei hendene på nakken og skuldrene mine.
-Er du alltid så stiv?
-Eg trur ikkje….

Eg ville be han slutta, seia at me heller kunne grilla. Ole kunne fortelja dårlege vitsar, og så kunne me le saman. Men det var noko rart der som fekk orda til å skjelva før dei forsvann i halsen. Noko med Ole. Det var som ein vond draum som gjentok seg.

S.33

 

Dette var en lettlest roman men slett ingen lettvekter av den grunn. Forfatteren utbroderer ikke noe særlig om overgrepene som skjer, men leserne skjønner jo hva som skjer, og det gjør vondt langt inne i sjelen. At voksne man skal og bør føle seg trygge på kan gjøre noe slikt, bryte den tilliten man har bygget opp på den verst tenkelige måten. Det er horribelt. Jeg pleier som dere vet å notere en del mens jeg leser og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg skrev fy faen underveis, men jeg kan love dere at det ikke var få, for FY FAEN hvor grusom det går an å være. Men hvem vil tro at den «fantastiske» stefaren som omtrent reddet Jon og den forfyllede moren hans fra rennesteinen kunne gjøre slike grusomme ting? Men nå er det ikke slik at alle som stiller opp for barn eller stebarn som Ole gjør er potensielle overgripere men for all del hør på det barnet eller den ungdommen som sier at de har blitt utsatt for dette, og undersøk nærmere.

Jeg fikk helt vondt når Jon endelig skal lette hjertet sitt til en voksen han tror han kan stole på, men så blir han ikke trodd. Moren vender også det døve øret til og vil ikke høre, hvilken mor gjør slikt? Men det er dessverre ikke et unikt tilfelle, har lest mange bøker med den samme reaksjonen som hennes.

Ofte er det slik at de som har blitt utsatt for slike overgrep som barn/ungdom tror at de har skyld eller i hvert fall delvis skyld i det som skjedde for de kunne mer aktivt stoppet det, og Jon er intet unntak. Men det er alltid den voksne som har all skyld i slike situasjoner.

Jeg forstår ikke helt hva som foregår i hodene på folk som tror det er greit å forgripe seg på barn / ungdom og det kunne vært interessant å visst  hva som rørte seg oppi der. Er det slik at de tenker at så lenge ingen ser oss så er det greit liksom, da har det ikke skjedd?Litt sånn som det man ikke deler av livet sitt på facebook  har ikke skjedd, bare at dette er skikkelig alvorlige ting.

Det er ikke slik at jeg alltid må innunder huden på protagonisten når jeg leser en bok men det gjør det av og til lettere å forstå ting de sier og gjør om de faktisk gjør det, og Jon kom innunder huden på meg allerede fra første side og det er ikke bare fordi jeg har vært der han var og gått gjennom akkurat de samme tingene men det har noe med hvordan forfatteren har skapt hovedpersonen. Totland har skapt både en høyst trovedig karakter og  fortelling – dette skjer jo, hver eneste dag her i Norge.
Derfor er det viktig at forfattere skriver bøker om dette tema, både for barn og voksne. Og de voksne som jobber med barn på en eller annen måte burde lese bøker som dette for kanskje bedre å kunne se etter tegn på at barn /ungdom ikke har det bra.
Dette er en kort roman på realtivt få sider men man sitter på tå hev hele tiden for den er drevet fremover med en stor spenning og klumpen i magen er der hele tiden, og tårene er aldri langt unna de heller. Det er en meget sterk  og vond, man fikk lyst til å gi Jon en god klem og si at alt kommer til å bli bra.
Det eneste jeg har å sette fingeren på er slutten, som er god altså, men jeg syntes den ble litt for hastig etter min mening og kunne med fordel vært dradd noe mer ut, men ellers så er dette en helt toppers bok som jeg er overbevist kommer til å sitte lenge i. Jeg skal definitivt lese  forfatterens første ungdomsroman «Engel i snøen».
Anbefales!

Jeg fant ingen bokomtaler av denne- betyr det at ingen andre bloggere har fått med seg denne boken eller…?

 

 

---

Forlag:Gyldendal
Tittel:Så lenge ingen ser oss
Forfatter:Anders Totland
Format:Ebok
Sideantall: 105
Utgitt:2017
Kilde:eBokBib

 

Forfatter

Anders Totland er født i 1986 og er en norsk kokk,journalist og forfatter. Han er også utdannet samfunnsviter. Han debuterte som forfatter i 2015 med barneboken Vampyrar i eplehagen, deretter kom ungdomsromanen Engel i snøen i 2016 som han også vant Nynorsk Barnelitteraturpris for. Han har også vunnet flere priser for god journaliatikk i lokalavisen Sunhordland. I tillegg til ungdomsromanen Så lenge ingen ser oss har han denne høsten også kommet ut med sin første kokebok, Digg- Gjer kvardagen til en fest.

 

 

HILSEN BEATHE