Det var litt artig at jeg skulle velge meg ut nettopp denne boken rett etter  Å lytte til hakkespetter – naturen som terapeut for denne boken tar nettopp for seg noe av det den andre boken pratet om – ønske om  å komme seg vekk fra alt jag og mas, ha det stille rundt seg. Bry seg om de viktige tingene i livet og slippe taket i de tingene som ikke betyr noe, sånn egentlig.

I Kloster møter vi hovedpersonen Eline, hun er arkitekt og holder for tiden på å planlegge kulturhus i flere kommuner,  hun er kjæreste med gode og snille Arne. De bodde sammen tidligere men bor nå hver for seg.
I tillegg har hun noen venninner hun er med av og til.

Det kan virke som hun har det meste, ikke sant? Likevel føler hun en voldsom tomhet inne i seg, og stiller seg spørsmål om hun har tatt de rette valgene her i livet. Det fjerde budet : Du skal hedre din far og mor, er et bud Eline gjerne vil diskutere med de rundt seg – men det er ingen som vil og dette forstår ikke Eline. Selv mener hun at det er foreldrene som skal hedre barna sine og ikke omvendt. Dessuten er det mange foreldre som ikke tar vare på barna sine slik de skal.

Nå er det ikke slik at det er mangelen på diskusjon om det fjerde budet og da særlig fra Arnes side som får Eline til å komme på tanken om å gå i kloster, det er mer den berømte dråpen som får begeret til å flyte over. Og flyter over det gjør det  for den godeste Eline, for hun har fått nok  –   det blir rett og slett for mye for henne å takle at de rundt henne ikke er interessert i å diskutere de store spørsmålene her i livet.

Selvfølgelig forstår ikke Arne,tenkte jeg, hvordan skulle han? Den blodfattige familien hans. Alt på det jevne. Selvfølgelig var Hamsun opptatt at det fjerde bud, han som ble satt bort til en slavedriver av en onkel da han bare var guttungen. Han hadde ikke noen å hedre.

S.10

Etter hvert som historien skrider frem kommer det for en dag at Eline mistet foreldrene sine når hun var ungdom og hun har bodd hos en gammel tante på Hamar. Hos tante Gerd har alltid historien om  Kristin Lavransdatter skrevet av Sigrid Undset stått høyt i kurs, og  hun har alltid sagt til Eline at hun burde lese disse bøkene men Eline har aldri orket å følge tantens råd. Men en helg tar hun tanten på ordet, murer seg inne i leiligheten og leser. Hun lever seg sånn inn i historien at etter dette blir Kristin og Maria en viktig del av livet hennes. Og hennes tanker om å gå i kloster blir stadig nærmere en realitet….hun vil gjøre det som Kristin gjorde,så får det heller stå sin prøve at hun ikke er spesielt religiøs av seg.

Jeg hadde gledet meg til å se det igjen, løpe hele runden, jeg hadde ikke gjort det på årevis. Det var som jeg skulle treffe en gammel venn. Og så var det helt forandret. Glenna var et krater, trær var veltet, opprevne stubber overalt.Som om en tornado hadde feiet forbi, dradd med seg det som var. Det var som hele barndommen lå i ei revne foran meg. Først om kvelden, på hotellrommet, slo det meg. Det var riktig. Det var sånn det var, det var ikke idyll. Kanskje det var derfor jeg alltid hadde stoppet der. Et sted jeg kunne komme til med sorgen.

S.157

Denne boken likte jeg veldig godt, en bok til ettertanke og forfatteren skriver med et lett og flytende språk. Hun har valgt å gi Eline en jeg-stemme og det fungerer helt fint. Jeg fikk god kontakt og digget Eline allerede fra første side. Boken har også en god porsjon humor særlig i første del – andre del følte jeg var mer alvorspreget, og av måten forfatteren skriver på så merkes det at hun er en dramatiker og filmskaper fordi jeg så lett kunne se de ulike scenene for meg.

Boken tar opp høyst aktuelle tema for i dagens samfunn  settes det utrolig høye krav til oss,  både fra samfunnet og oss selv,  det er et evig jag. Alle har vi vel godt av å stoppe opp litt og tenke over hva vi vil ha ut av dette livet, kjenne på hva som egentlig betyr noe -hvilke verdier vi syntes er viktige. Men det å ville gå i kloster er vel kanskje i det drøyeste laget for de fleste av oss vil jeg tro.

Hun tenker ofte på foreldrene og vi får noen tilbakeblikk og hentydninger i teksten som tyder på at det har skjedd dramatiske ting i oppveksten hennes som følger henne i voksen alder.En sorg hun bærer på.

Eline ser ved en anledning faren ute i bakgården og hun springer ut etter ham enda hun vet at han har vært død i mange år, jeg tar meg i å undre på om Eline kanskje sliter litt psykisk på en eller annen måte. Noen av valgene hun tar etter hvert som disse tankene dukker opp i hodet hennes, er ganske så irrasjonell i mine øyne. Og hun setter jo spørsmåltegn ved disse nye valgene hele tiden selv også, så til tider virker hun litt usikker på hva hun vil. Det eneste hun vet at det må en endring til i livet hennes, noe som gjør at hun kan finne mer glede med tilværelsen igjen,om hun så må gå i kloster for å få det til.
Men må det være slik at man ikke kan finne glede i de små tingene lenger, må alt måles i hva du får til?

En tanke dukket opp hos meg mens jeg leste, nei, jeg har ingen planer om å gå i kloster med det aller første – men Kristin Lavransdatter altså, den har jeg ikke lest!

Med bok og palett har også skrevet om boken og hennes omtale finner du her.

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Tittel: Kloster
Forfatter: Trine Vollan
Format: Innbundet
Sideantall: 198
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeks

Forfatter

Trine Vollan er en norsk dramtiker, filmskaper og forfatter. Hun underviser i drama og dramatikk ved Nansenskolen på Lillehammer. Hun har tidligere vært leder for Norsk Litteraturfestival. Hun debuterte som forfatter i 2013 med den kritikerroste romanen Stockholm.

HILSEN BEATHE