Linda Olsson er en forfatter jeg setter stor pris på for både La meg synge deg stille sanger og Din godhet er bøker jeg likte veldig godt. Mens det var noe hennes forrige bok I skumringen synger svarttrosten som skurret noe mot slutten og derfor var det med en smule spenning jeg satte i gang med denne.

En søster i mitt hus er fortellingen om søstrene Maria og Emma som ikke har sett hverandre  siden begravelsen til moren to år tidligere. Hvor Maria som er romanens jeg-person nærmest ut av det blå inviterer søsteren til å komme på besøk til Spania hvor hun bor, noe hun angrer på med det samme ordene er sagt. Men når hun reiser tilbake til den spanske kysten rett utenfor Barcelona skal det gå to år før søsteren gir lyd fra seg, og ved romanens begynnelse er dagen for søsterens ankomst kommet og Maria gruer seg. Vil ikke at søsteren skal komme inn på hennes territorium, gå de samme stedene hun selv går. Ønsker ikke å dele noe av dette med søsteren.Hvordan skal hun holde ut i disse seks dagene?

Vi gikk inn på en tapasrestaurant der jeg ofte spiste middag alene. Og brått kjente jeg på nytt den samme motviljen mot å dele.Som om min opplevelse av stedet ville bli ødelagt om jeg delte den med Emma. Jeg hadde spist der mer eller mindre regelmessig, og på dette tidspunkt kjente personalet meg, og jeg kjente dem. Jeg pleide å sitte alene ved et hjørnebord ved vinduet og ofte ha med meg lesestoff, og fikk sitte i fred så lenge jeg ville. Jeg ba med vilje om et annet bord da Adriana kom mot oss med et smil.

S.26

Søstrene har i voksen alder kun møtt hverandre sporadisk ved bursdager og enkelte andre feiringer, og begge satt med den formening at de ikke egentlig kjente den andre. I begynnelsen var det litt anstrengt forhold mellom disse to.Men Emmas besøk hos Maria nærmest»tvinger» søstrene til å snakke med hverandre, bli kjent med hverandre på nytt og vi som lesere blir på denne måten kjent med dem begge gjennom deres betroelser til hverandre.

Det kommer blant frem at moren deres ikke var som mødre kanskje burde være, opptatt av sine egne barn. Maria har alltid følt at hun ikke ble sett eller elsket av moren.  Noe som kan ha gjort at Maria fikk problemer i relasjoner til andre mennesker i voksen alder, hun har etter hvert som hun ble eldre trukket seg mer og mer unna andre.

Emma på sin side forteller hvordan livet hennes egentlig er, at det nødvendigvis ikke er så perfekt som Maria kanskje har trodd. Og etter hvert som de begynner å prate så kan de ikke unngå å prate om det som skjedde da Maria var 16 år og som var grunnen til at hun flyttet hjemmefra så ung, tapet av søsteren Amanda.
Emma ble kanskje heller ikke sett av moren slik hun burde for i flere år var det Amanda som tok seg av henne.

Etter hvert som søstrene prater så oppdager de at tingene kanskje ikke er og var helt som de hadde trodd  eller forestilt seg. Det er noe med at man ikke kan ilegge andre mennesker tanker de kanskje ikke har i utgangspunktet.

«Jeg tror hun likte ansvaret. Hun fikk en rolle i familien – hvis man kan kalle oss en familie – som var helt hennes egen. Og den var viktig. Hun var egentlig mammaen din, enda så liten hun var. Og dermed ble hun synlig for mamma, tror jeg. Avlastet henne(…..) «

S.129

 

Linda Olsson har et godt språk og det er fin flyt i handlingen som for det meste skjer kronologisk. Det er en stillferdig og vakker historie samtidig som den er både vemodig og litt trist. Så er det noe med stemningen og atmosfæren Olsson har skapt i denne romanen som jeg egentlig ikke klarer å sette ord på, men som får meg til å like denne romanen enda mer.
Karakterene fremstår som meget troverdige og jeg tenker at noe slikt som dette kan skje i virkeligheten også. Romanen viser hvor utrolig viktig det er å snakke om ting og ikke minst snakke ut om ting, for kanskje det ikke er helt slik man forestiller seg det. På den måten får romanen leseren, i hvert fall denne leseren til å reflektere litt selv også.
Maria er vel den av karakterene som kom mest tydelig frem, og kanskje det er hun som har hatt mest å tape opp gjennom årene også.Men jeg satt også igjen med en følelse av at hun var den av søstrene som var mest lik moren, ikke av utseende, men personlighet. En litt egoistisk type, men jeg fikk sansen for henne altså.
Vi ble litt kjent med Pau som er en nabo og venn av Maria, og om jeg hadde fått viljen min så kunne vi godt blitt litt bedre kjent med ham underveis. Ikke at det var et savn men bare et lite ønske fra min side.

Dette var en veldig fin roman, et familiedrama om både svik og sorg, men også tilgivelse og ikke minst håp, for å stjele ordene som stod bakpå boken men som jeg også opplevde den som. Selv om jeg skrev lenger oppe at den var vemodig og litt trist så er det ikke slik at det nødvendigvis er behov for lommetørkle for det var en skjønn bok. Ikke minst så var det  litt befriende for denne leseren at denne innfridde til de grader for nå har Olsson kommet tilbake dit hun hører hjemme i mine øyne,som en av mine svenske favoritter. Boken ble slukt på få timer nå i helgen.

Oppdatert: Tine  og Åslaug har også lest boken!

---

Forlag:Vigmostad & Bjørke
Original tittel:En syster i mitt hus
Norsk tittel:En søster i mitt hus
Forfatter: Linda Olsson
Oversetter: Heidi Grinde
Format: Forhåndseksemplar
Sideantall: 217
Utgitt: 2016
Min utgave:2016
Kilde: Leseeks / Gave i goodiebagen fra bokmøte

Forfatter

Linda Olsson er født i 1948 og er en svensk jurist og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2005 med La meg synge deg stille sanger. Hun har også skrevet bøkene Taushetens konsekvenser, Din godhet og I skumringen synger svarttrosten.

 

 

HILSEN BEATHE