Boken var på langlisten til manbookerprisen i fjor og jeg har lest den som en del av mitt «booker-prosjekt».

Dette var mitt aller første møte med  Anne Enright og jeg må si at det ble et møte som fristet til gjentakelse, jeg skal definitivt ta for meg flere av bøkene hennes.

Veien til Boolavaun er et familieportrett av en heller dysfunksjonell irsk familie. I del 1 som er kalt «Reise ut» får vi møte hver og en av de fire søsknene romanen handler om, og aller først treffer vi den yngste i flokken, Hanna i 1980. Hun er da 12 år gammel og vi får høre litt om hvordan hun har det på den tiden. Når vi treffer henne igjen noen kapitler senere er hun skuespillerinne, sammen med Hugh og de har en nyfødt sønn. Det er tydelig at Hanna sliter med alkoholproblemer.

Deretter forflytter vi oss til New York i 1991 og vi treffer eldstesønnen Dan som har planer om å bli en katolsk prest men som etter hvert oppdager sin homofile legning, og møter aids-epidemien på nært hold når flere bekjente blir rammet.

Så møter vi Constance  og året har blitt 1997, hun er gift med Dessie, og de har tre barn sammen som nå er tenåringer. Vi møter Constance på vei til sykehuset hvor hun skal finne ut om hun er rammet av brystkreft. Hun den av søsknene som hjelper moren mest siden det er hun som bor igjen på samme sted.

Emmet møter vi på Mali i 2002, og han driver med bistandsarbeid, men samtidig virker han som en kald type som ikke klarer å involvere seg i et seriøst forhold.

Deretter møter vi moren, Rosaleen i 2005, og hun skal sette seg ned å skrive julekort til barna sine mens hun mimrer tilbake til da hun var en liten jente, og til da hun møtte Pat  Madigan som hun giftet seg med til tross for at han slett ikke hadde elsket henne og rik som hun var hadde giftet seg under sin stand.

Det kommer  etter hvert frem at hun slett ikke føler seg hjemme i huset lenger, hun har bodd i feil hus med feil farge på veggene som hun sier  og hun beskriver det som å ha på seg et annet menneskes jakke, en som er maken til hennes – nøyaktig maken, samme fabrikat og størrelse – men det var ikke hennes jakke. Hun takler heller ikke at barna klarer seg uten henne, hun som er avhengig av å være midtpunktet i familien. Hun gjør ingenting selv men forventer og forlanger alt mulig av sine egne barn.

Hun skriver et P.S på julekortene hvor hun skriver at de alle må kommer hjem å feire jul fordi hun har bestemt seg for å selge huset.

Alle trodde at Billy var sammen med Greg, men sannheten var at de hadde skiftet beite for flere måneder siden – hvis de overhodet hadde vært sammen. Det var vanskelig å sette navn på ting i East Village på den tiden, da alle var døende eller redde for å dø og så mange var gått bort allerede- sidene i adresseboka di var fulle av overstrykninger, og de dødes skjønne og umulige ansikter overrasket deg i drømme.

S. 37

 

I del 2  som heter «Komme hjem» så reiser alle søsknene hjem for å feire jul  sammen med moren i barndomshjemmet deres for aller siste gang. Det er fem høyst forskjellige personer og det blir på en måte tydelig at de  fire søsknene slett ikke kjenner hverandre så godt som de burde, og moren på sin side føler at de ikke verdsetter det hun har gjort for dem helt fra de var små. Men de ser det ikke helt slik.
Barna på sin side følte seg mer knyttet til barndomshjemmet enn de først hadde trodd og til å begynne med er det vanskelig å innse.
Det blir høylytte samtaler som til slutt ender med at Rosaleen rømmer ut av huset uten å gi beskjed til noen og de må bruke flere timer på å lete etter henne.

 

Hun sukket, hun gråt, hun matet vinden med små fragmenter av tårer som den blåste tilbake på henne så det stakk i ansiktet. Vanskelig å si om det var tårer av sorg eller kulde. Hun var så frustrert. Rosaleen, Rosaleen! Det var noen som ropte på henne, men når hun lyttet, var det ingen, ikke en gang vinden.

S.237

Anne Enright skriver veldig godt og hun har skapt meget troverdige karakterer,og selv om kanskje ikke plottet er veldig originalt så er i hvert fall måten hun har bygd opp historien på det. Kan godt være at det høres rotere ut men det er det ikke, det eneste jeg stusset på til å begynne med er at hun plutselig skriver «du» som om hun snakker direkte til leseren, eller «vi», som gjorde at jeg ble litt usikker med det samme på hvem som var fortellerstemmen der og da. Til slutt la jeg ikke merke til det, og det fungerte på en finurlig måte godt her.

Selv om Rosaleen ikke kan  bli kåret til «årets mor» i nærmeste fremtid, til det er hun vel litt for trollete og selvsentrert, så fikk jeg litt sympati med henne enkelte ganger likevel.
Boken er til tider veldig sår, men innimellom trakk jeg på smilebåndet. Forfatteren har vært flink å få frem de ulike karakterens følelser og problemstillingene kan føles kjent for de fleste av oss.
Jeg likte boken veldig godt og opplevde den som vanskelig å legge fra meg, det eneste jeg savnet når jeg var ferdig med boken var historien om Hanna, og hvorfor hun ble som hun ble. Hun er bare 12 år når vi møter henne første gang, de andre er voksne eller unge voksne, så kanskje det skulle vært spandert noen få ord mer om Hanna slik at leseren kunne få en forståelse på hvorfor ting ble slik.

Om denne boken er representativt for Enrights forfatterskap så forstår jeg godt hvorfor hun har fått priser for sitt arbeide. Dette er så absolutt en forfatter jeg skal lese mer av fremover. Den norske tittelen henspeiler til stedet hvor Rosaleen vokste opp.
Anbefales.

 

Flere har blogget om boken:

Elida
Ann Helen
Linn

 

---

Forlag: Pax
Original tittel: The green road
Norsk tittel: Veien ved Boolavaun
Forfatter: Anne Enright
Oversetter: Tone Formo
Format: Innbundet
Sideantall: 285
Utgitt: 2015
Min utgave: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

 

Forfatter

Anne Enright er født i 1962 i Dublin og er en  anerkjent irsk forfatter.Hun har skrevet flere romaner , essays og noveller. Hun har høstet flere priser for sitt arbeide, blant annet vant hun Manbooker-prisen i 2007 for romanen Sammenkomsten. I fjor var hun på langlisten med The green road eller Veien ved Boolavaun som denne heter på norsk.

 

HILSEN BEATHE