Denne boken har vært på ønskelisten min en stund fordi det er en bok som stod på longlist til  bookerlisten for 2013. Og det var ikke før Elida fortalte meg at den tidligere slaven Frederick Douglass var med i boken at det virkelig begynte å haste for meg å få tak i den, og det angrer jeg overhodet ikke på.

Transatlantisk er min aller første McCann bok og slett ikke den siste for både This side of brightness og La kloden spinne er allerede bestilt på nett.

I Transatlantisk  som er delt inn i to deler får vi tre historier fra virkeligheten. I del en får vi først høre om flygerne John Alcock og Arthur Brown, og deres første tur over atlanteren i juni 1919. Her møter vi også Emily Ehrlich som er journalist og datteren Lottie som er fotograf, og de skal gjøre en artikkel om disse flygerne. Med seg på ferden har de en sekk med post som blant annet inneholder et brev som Emilys mor skrev før hun forlat Irland i 1845.

Deretter møter vi igjen helten min, den tidligere slaven Frederick Douglass som jeg skrev om i dette innlegget, han reiste rundt i  Irland i 1845/46 for å prøve å overtale det irske folk til å bli motstandere av slaveriet. Hos verten, Webb, møter han hushjelpen Lily Duggan og hun blir så inspirert av Douglass taler at hun reiser fra Irland for å bosette seg i amerika. I 1845 er det hungersnød i Irland som følge av potetpest og en million mennesker dør mens flere millioner utvandret til amerika. Douglass får på sin reise oppleve å se mange mennesker i stor nød.

---

En liten panikk grep ham. Han kunne se rødmen blusse opp i den unge kvinnens ansikt. Det så ut som om hun aller helst ville forsvinne. Han lurte på om hun hadde forlatt Webbs hjem uten bitterhet. Han hadde virkelig ikke hatt til hensikt å skape bestyrtelse. Han nikket høflig, prøvde å unngå blikket hennes. med et skarpt stikk i hjertet husket han måten hun hadde hvisket farvel til ham på. Han var glad ingenting annet hadde kommet ut hans nærvær i Dublin.

-Talene deres, sa Isabel. – De var til stor inspirasjon. Er det ikke riktig, Lily?
Tjenestepiken kikket ikke opp.
– Boston? sa Douglass. – Er det dit du akter deg?
Hun nikket, så løftet hun hodet gradvis: et overraskende lys i øynene.
-Jeg prøver kanskje New York, sa hun.
En bifallende mumling spredte seg i rommet. Douglass spiste raskt og i stillhet. Han stirret ned i tallerkenen, men kikket opp fra tid til annen for å se Isabel og søstrene overøse den unge tjenestepiken med oppmerksomhet. De serverte henne og skjenket ingefærmineralvann fra en mugge. Tjenestepiken så ut til å være helt på nippet til å kaste seg ut i en strøm av ord, eller like lett briste i gråt.

S.90

---

Til slutt blir vi tatt med til 1998 og George Mitchell som aller helst har lyst til å være hjemme med sin unge kone og den fem måneder gamle sønnen deres,men som må reise til Irland for å drive fredsforhandlinger der. Han er en av hodvedmennene bak den såkalte langfredagsavtalen.
Vi får også et lite innblikk i Mitchells oppvekst som var interessant å lese om.

 I del to som starter i 1863 møter vi igjen Lily, som nå jobbet på et sykehus hvor hun  er med og steller for de skadde soldatene. Hun mister sin eneste sønn til borgerkrigen som herjer, gifter seg med en noe eldre mann og får seks barn sammen med ham. Sammen driver de et firma som tar opp isblokker for å selge videre.
De klarer seg bra og gir matforsyninger til kirken.

---

Han pustet besværlig. Årene hadde begynt å innhente ham. Det var som om kroppen hadde antatt noen av isens egenskaper. Likevel lesset han av matforsyningene selv. Lily følte ingen dragning mot kirken, bortsett fra at den ga henne en pust i bakken i husarbeidet, men å gi bort mat hadde hun glede av. Hun hadde sett verre sult før, for lenge siden. Hun ønsket ikke et gjensyn. Irske, tyske og norske familier stilte seg i kø ved bakdøren. De bar preg av en medtatt stolthet, som om de ikke ville ha behov for almisser lenge.

 S.171

---

Ulykken rammer Lily enda en gang når ishuset deres kollapser og hun mister mann og to barn. Firmaet vokser seg stort og etter hvert som de gjenlevende barna vokser til hjelper de henne, til slutt fordeler hun firmaet mellom de tre sønnene og tar datteren med seg og flytter til byen.
Flere år senere treffer hun igjen Frederick Douglass på en konferanse om kvinners rett til å stemme, men motet svikter og hun tør ikke å gå bort til ham – mannen som har betydd så mye for henne.

Deretter hopper vi frem til 1929 og vi møter igjen Emily Ehrlich og datteren Lottie. De skal igjen treffe en av flygerne fra 1919 og gjøre et nytt intervju. Her får vi også et tilbakeblikk på når Emily fikk datteren.

I 1978 får vi høre Lottie sin historie og hun er sammen med barnebarnet, Tomas, som bor i kjellerleiligheten hos dem.

Jeg liker veldig godt når det blir flettet inn virkelige hendelser i en roman, og det er veldig interessant med slektsromaner. Etter hvert som historien skrider frem blir det klart at de fiktive kvinnelige karakterene har en tilknytting til hverandre.

Forfatteren har et så vakkert og fint språk at var en fryd å lese, og han klarer på en utmerket måte å flette sammen de virkelige hendelsene med det som er oppdiktet. Det var hele tiden godt merket når man reiste frem og tilbake i de ulike tidsperiodene så det ble aldri forvirrende på noen måte.

Personlig syntes jeg de sekvensene med Frederick Douglass og Lily var de mest gripende og de som gjorde aller mest inntrykk på meg.
Når det er sagt er det en ting jeg savnet og det er oppklaringen rundt dette brevet som blir nevnt flere ganger i boken, og når jeg leser Elida sin omtale ( av den engelske versjonen) så kan det virke som det mangler noe i den norske oversettelsen. For hun nevner blant annet at vi får Hannah sin historie til slutt og året er 2011 mens den norske slutter med Lottie sin fortelling i 1978. Men på den første siden av den norske oversettelsen er det en  kort «prolog» fra 2012, men ingen Hannah er nevnt her, og heller ikke at dette brevet blir åpnet.
Hannah blir nevnt i boken men vi får ikke hennes historie og det blir derfor 3 generasjoner kvinner vi får historien til og ikke fire.

Selv om jeg savnet å vite mer om dette brevet så ødela det ikke noe for selve leseopplevelsen underveis for  «feilene» blir jeg gjort oppmerksom på etter at jeg hadde lest ferdig boken. Men når noe mangler så blir man jo ekstra nysgjerrig på hva det er, jeg vil gjerne vite hva som står i dette brevet, og jeg blir nysgjerrig på hvorfor de har valgt å utelate det i den norske oversettelsen.

Litt synd at dette skjer, og til tross for dette vil jeg anbefale boken for den er veldig godt skrevet og det er en forfatter som jeg ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med.

Boken har jeg lest som en del av mitt «Booker-prosjekt»

Holdt nesten på å glemme å si at jeg liker godt bøker hvor andre bøker og forfatteren blir nevnt og litt morsomt var det at Bølgene av Virgina Woolf blir nevnt – det blir neste bok ut her!

Dette var forøvrig mitt innlegg nummer – 1200 !

---

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Transatlantic
Norsk tittel: Transatlantisk
Forfatter: Colum McCann
Oversetter: Aleksander Melli
Format: Pocket
Sideantall: 240
Utgitt:2013
Min utgave: 2015
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Colum McCann er født i 1965 og er en irsk forfatter. Han er professor i kreativ skriving og bor i dag i New York. Han debuterte som forfatter i 1994 og har siden det skrevet en rekke romaner.  Han har fått en rekke priser og utmerkelser for sitt yrke som forfatter.
 

Forfatteren snakker om boken

HILSEN BEATHE