Forlag: Cappelen Damm
Original tittel:The sense of an ending
Norsk tittel: Fornemmelsen for slutten
Forfatter: Julian Barnes
Oversetter: John Erik Bøe Lindgren
Format: Innbundet
Sideantall: 186
Utgitt: 2011
Min utgave:2012
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Kjøpt

 

 

 

 
 

Forfatter

Julian Barnes er født i 1946 og er en britisk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1980 og slo gjennom i 1984 med Flauberts papegøye-  en bok han ble nominert til Bookerprisen for.Han har flere ganger senere vært nominert til bookerprisen og i 2011 vant han med denne boken. Forfatteren har skrevet tilsammen 11 bøker.

 

 

 

 

 

 

Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, og jeg ble gjort oppmerksom på denne boken for flere år siden. Likevel drøyet det både vel og lenge før jeg kjøpte den og til slutt fikk lest den. Dette er definitivt en forfatter jeg vil lese mer av i fremtiden.

Fornemmelsen for slutten er en kort  men handlingsmettet roman og noe av det beste jeg har lest på lenge i tillegg til Drep ikke en sangfugl naturlig nok.

Hovedpersonen Tony Wester er nå en gammel mann som i første del av boken ser tilbake på tiden når han var ung og gikk på skole. Han og kameratene Colin og Alex hang sammen som erteris, og etter hvert lot de nykommeren Adrian Finn også være med i gjengen. Adrian  blir fort midtpunktet i gjengen og alle de andre seg opp til han. Når det gjelder kjappe replikker og intelligens så befinner Adrian langt over gjennomsnittet i gjengen, og han er noe mer alvorlig som type enn de andre guttene.
I lange perioder er guttene sultne på sex, bøker og  ikke minst filosofering, noe som det er mye av i denne boken. Guttene sverger at de alltid skal holde sammen men etter at de slutter på skolen mister de litt av den nære kontakten de hadde. Etter hvert finner Tony seg en kjæreste, Veronica og han introduserer henne for kameratene sine. Egentlig forstår ikke Tony seg helt på Veronica, og det blir slutt like etter og senere får han brev fra Adrian om at han og Veronica er kjærester hvorpå Tony eller Anthony som han egentlig heter full av sjalusi skriver et ganske så stygt brev tilbake til dem. Deretter reiser han til Amerika, og når han har vært der en stund får han brev om at Adrian er død, han har tatt sitt eget liv.

På den tiden forestilte vi oss at vi ble holdt fanget i et slags fengsel, der vi ventet på å bli sluppet fri til å begynne med livene våre. Og da det øyeblikket kom, ville livene våre – og selve tiden – skyte fart. Hvordan kunne vi vite at livene våre allerede var i gang, at forspranget allerede var vunnet, at skader allerede var påført? I tillegg til at vi bare ville bli sluppet inn i et større fengsel, med grenser som ikke umiddelbart kunne skjelnes.
I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket ale politiske og sosiale systemer korrupt, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankenes bruk, at handlinger bør styres av prinsipper.

S. 16-17

I del to er Tony pensjonert, og han har i over 20 år vært skilt fra konen Margaret og har en voksen datter som han strever for å ha god kontakt med.Han bruker dagene til å filosofere over hvordan livet hans ble og er ganske så fornøyd med det livet han har  hatt. En dag får han imidlertid et brev fra en advokat om at han har arvet 500 pund  og Adrians dagbok av gamle kjæresten Veronicas mor. Dette er noe Tony ikke forstår noen ting av og han begynner å tenke tilbake til fortiden på leting etter svar. Det viser seg at han trenger hjelp til dette og han innser at han er nødt til å ta kontakt med Veronica etter alle disse årene, men det skal vise seg at hun slett ikke er så behjelpelig, i hvert fall ikke på den måten han hadde ønsket på forhånd.
Det skal vise seg at Tony slett ikke hadde vært så snill som han egentlig har trodd, og er det slik at vi ofte tenker på oss selv som «bedre» mennesker enn det vi egentlig er?  For de tankene Tony har hatt om fortiden stemmer overhodet ikke med slik det hadde vært i virkeligheten. Setter vi oss selv i et bedre lys for å beskytte oss selv?

 

Den neste uken var en av de mest ensomme i mitt liv. Det var liksom ikke noe igjen å se fram til. Jeg var alene med to stemmer som snakket tydelig i hodet mitt: Margaret som så: «Nå må du klare deg selv, Tony,» og Veronica, som sa: «Du skjønner det bare ikke….. Det har du aldri gjort, og det kommer du aldri til å gjøre.» Og vissheten om at Margaret ikke ville hovere hvis jeg ringte henne- vel vitende om at hun gledelig ville bli med på enda en av de små lunsjene våre og vi kunne fortsette som før- fikk meg til å føle meg enda mer ensom. Hvem var det som sa at jo lenger vi lever, desto mindre forstår vi?

S. 163-164

 

Dette var en skikkelig god bok etter min mening og jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har lest den for lenge siden, men nå er det gjort og jeg tenker at den kan fint leses flere ganger. Jeg er ikke vant med å lese bøker med så mye filosofering som det var her men det fungerte overraskende bra. Boken har interessante tema som historie og minnene våre, og om hvordan vi selv velger hvordan vi ønsker å huske ting som har skjedd i fortiden.

Forfatteren har et fint språk men det var slett ingen enkel bok å lese så jeg brukte lengre tid enn det jeg vanligvis gjør på slike kort romaner men så absolutt verd det. I tillegg til mye filosofering så var det mye lun humor innimellom som jeg likte godt. Det var derimot ikke alt av «mysteriet» rundt arven som kom frem i dagen mot slutten av boken så på en måte var det en slags åpen slutt. Men andre hemmeligheter og skandaler ble rullet opp underveis, og kanskje jeg kan gjette meg til svarene på noen av spørsmålene jeg satt igjen med etter å ha lest ferdig boken. Av og til kan det være bra med bøker hvor man ikke får alle svarene servert på sølvfat men må finne frem de små grå for å finne ut av det.

Anbefales!!

Det er mange som har lest denne boken og her er link til noen av dem: Rose- Marie, Elida, Betraktninger, denharjeglest, Solgunn.

 

 

Boken har jeg lest i forbindelse med mitt «1001 -bøker  / The Man Booker «- prosjekt.

HILSEN BEATHE