LUKE 21- En smakebit på søndag: Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen


Vi tenner fire lys i kveld 
og lar dem brenne ned.
For lengsel, glede, håp og fred,
 men mest allikevel for fred
på denne lille jord,
 hvor menneskene bor.





~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~



Søndag igjen og den aller siste søndagen i advent og det er bare 3 små dager igjen til julekvelden er her. Søndag betyr også nye smakebiter i spalten til Mari og flukten fra virkeligheten.
Det har blitt mye mindre lesing den siste tiden enn det jeg hadde planer om men det får bare bli slik, jeg får lest det jeg får og mer kan jeg ikke gjøre. I julen skal jeg bevilge meg et par utenlandske bøker og det ser jeg litt frem til.
I dag er det også de siste skirennene før  juleferien og det skal bli noe mer tid til lesing neste helg for Tour De Ski begynner ikke før helgen etter det igjen. Mye å glede seg til fremover og veldig kjekt når de norske får det til, men for idretten er det vel viktig at det byttes litt på hvem som er best til enhver tid.
Men det er vel bøker det skal snakkes om nå og i går kveld begynte jeg såvidt på to nye bøker, en som heter Pusteproblem og en som heter  Fra jorden roper blodet og det er den sistnevnte jeg skal gi dere en smakebit fra i dag. Begge bøkene leser jeg i forbindelse med den mye omtalte bokbloggerprisen 2014.
Litt om boken: Tallak Nybuen skadeskyter en reinsdyrbukk, og i jakten som følger, faller han om. For å overleve natten tar han seg til stølen som hans far har leid ut til en jeger nede fra kysten. 


Neste dag drar de to mennene sammen ut i fjellet for å finne bukken. Turen vekker minner fra Tallaks oppvekst; morens uforklarlige fravær, ham selv og faren alene på den lille gården, følelsen av å være fanget i den trange dalen, i det evige slitet. Natten er kommet med snø, turen blir tung, og etter hvert som de søker over den tomme vidden, blir det klart at det er mer enn det skadeskutte dyret som knytter de to sammen. 

Smakebiten er hentet fra første side av boken

Tallak Nybuens verden var en lysning i det grønne, en ryddet plass i det som bare vokste. Først var den liten: gården Nordskog i enden av veien, jordet han vokste opp på, stedet hvor han ble født. Men allerede da det mørke håret var blitt så langt at det måtte skjæres, og han ble sterk nok til å gå og springe, vokste den. Snart strakk lysningen seg over jordet, ned mot elven, opp fjellsidene; snart ut av stiene, forbi dyretråkket, over den flate vidda. Og det var først da, oppe på fjellet, at han så hva denne dalen egentlig var: et sår i jorden. I såret lå regnvannet seg i små pytter og vann. Her svømte fiskene langs den mudrete bunnen, av og til med åpen munn, av og til ikke, og over ham, der oppe hvor skyene strakte hals, strøk fuglene forbi med nebb som pekte nedover. Under fuglene klakket reinsdyrene hovene i fjellet, og på andre siden av elven, i det brede beltet av skog som fulgte riksveien sørover, gikk elgen og beitet og grov. Og over alt dette, over barnålene som skar den klare luften før den slo ut gjennom sauenes strupehoder og ble til lyd, over hele dalen og det livet Tallak hadde levd, lå himmelen, som et tak i en teine.
Bare etter få sider ble jeg nesten forelsket i det fine språket, så dette lover godt for fortsettelsen.
ØNSKER DERE EN FIN 4.SØNDAG I ADVENT!

https://youtube.googleapis.com/v/VxIwbbr2ymI&source=uds

18 kommentarer om “LUKE 21- En smakebit på søndag: Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen”

  15. Denne likte jeg også veldig godt, men Pusteproblem hadde jeg problemer med, så jeg er spent på å høre din «dom». Håper du koser deg i førjulsstria. Jeg har vært ute og gått på isen, men vi kom oss fort inn igjen. Har lest Julefuten og kommet meg i den rette stemningen, med fyr på peisen og mammas hjortebakels 🙂

    Liker

Kommentarer er stengt.