Kilde: Anmeldereksemplar

Ble dømt til 7 års fengsel for drapet på faren sin etter at han har misbrukt henne og storesøsteren gjennom hele barndommen.

Pappa misbrukte meg fra jeg var seks år gammel.
Jeg tror ikke han gjorde det av ondskap, jeg tror ikke han gjorde det for å ødelegge meg. Men det var det han gjorde. Ødela meg for resten av livet.
Jeg husker at han tok meg med i stallen. Jeg husker han kom inn på rommet mitt. Det gjorde vondt, og det gjør fortsatt vondt.
Jeg husker ikke detaljer, vet ikke helt hvordan det gikk til, men jeg skulle senere være med da pappa ble drept med kniv. Jeg hadde en fire år gammel sønn da jeg skal ha angrepet pappa med kniv. Jeg ble arrestert. Jeg ble dømt. Jeg satt i fengsel i mange år. Og i fengsel fikk jeg enda en sønn.
I dag bor jeg i et hus i skogkanten. Jeg bor her med mine to sønner. Vi har seks katter og en rottweiler.

Med disse ordene starter Sigrid Beate boken sin,det kunne like gjerne vært en skrekkroman av verste sort, og det er jo det også, bare at det er virkelighet, hennes virkelighet. Når jeg begynte å lese boken fikk jeg frysninger før første side var lest ferdig, hårene  på armene mine reiste seg. Det var jævlig, det er jævlig at så  onde mennesker finnes der ute, som kan være så grusomme mot sine egne barn. Dessverre finnes det mange som er og har vært i samme situasjon som Sigrid Beate når det gjelder å bli utsatt for overgrep av mennesker som skal være de som skal ta vare på deg, sørge for at ingenting vondt skjer med deg, så er  de som volder deg skade som aldri helt gror igjen.
Men jeg sitter å lurer på hvor i all verden var moren midt oppi alt dette? Når datteren klåmholder seg til moren mens faren misbruker henne? Hvilken mor lar slike ting skje med sitt eget
 barn?Unnskyld meg men jeg gir ikke fem øre for den moren der.Unnskyld «utbruddet» mitt men jeg klarer ikke dy meg. Hva rører seg i hodet henens når hun lar slike ting skje?

I en rus av øl & Amfetamin reiser Sigrid Beate sammen med søsteren Ellen og moren den skjebnessvangre kvelden den 22.Juli 2000 opp til farens nye bopel etter et ønske fra moren om å sjekke at alt står bra til med han. I løpet av denne kvelden blir faren hennes drept og hun husker ikke hva som har skjedd, på kniven som ble brukt  finnes det fingeravtrykk av dem alle tre, Ellen, moren og Sigrid Beate…. Sigrid tar på seg skylden enda hun ikke husker om det faktisk var henne som gjorde det. Det kunne like gjerne vært Ellen.

På meg virker det som at Sigrid har blitt urettferdig behandlet i denne saken og jeg ble både frustrert og sint underveis mens jeg leste, for urettferdighet er noe av det verste jeg vet. En del av boken som er delt inn i tre deler får man lese om hvordan Sigrid hadde det i fengselet, om håp for fremtiden og tapet av samværet med sønnen som naturligvis ble redusert når hun satt inne. Noen av hennes inderste tanker og følelser underveis, dette må jo ha vært en påkjenning uten sidestykke og en skulle tro at hun allerede hadde blitt  nok straffet fra før.

Det tok meg flere dager å komme gjennom den delen som hadde med overgrepene å gjøre, til tross for at boken er skrevet med ganske store bokstaver, men den sterke kosten gjorde det umulig for meg å lese alt på en gang. De andre delene er mer «levelig» å lese selv om det var en tøff bok å lese. Jeg må bare beundre Sigrid Beate for at hun har stått frem på denne måten som hun har gjort, sånt står det respekt av. Samtidig er det viktig at slike historier kommer frem i lyset for å få fokus på dette. Skal du lese en sterk og sann bok i år, bør du lese denne.

 
Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken, det er sterk kost å lese så derfor  lar jeg det være opp til deg om du vil lese boken eller ikke.  Det har vært et intervju med henne tidligere i vår på tv, jeg fikk ikke sett det, men her er link til det om du vil se intervjuet.